onsdag 30. november 2016

Bøker lest i november




Til tross for masse å gjøre, at Svalbard på et tidspunkt var varmest i landet, at USA valgte en president som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, semesteroppgaver som skal leveres inn og eksamenslesing, har november vært en sykt fin måned for min del. November har flydd forbi. Er forelska, teit, glad og driver snart vennene mine fra vettet. Livet altså, det kan være sånn som dette. Og snart er det studiefri, da skal jeg skrive. Fyttikatta, som jeg lengter etter det. Enn så lenge gjenstår det å lese en del Høyesterettsdommer og vitenskapelige artikler om polyploidy hos hvete.

Leste ikke noen dårlige bøker denne måneden, så jeg nøyer meg med å si at den beste leseopplevelsen var Hillbilly Elegy. Meget god og interessant bok om Rustbeltet i USA, om dem som mange av oss middelklasseeuropeere arrogant liker å avfeie som 'white trash'. Hadde faktisk problemer med å legge den fra meg.


PROSA
1. LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem

SAKPROSA
2. LANDSKAP I ENDRING av Dag O. Hessen
3. HILLBILLY ELEGY: A MEMOIR OF A FAMILY AND CULTURE IN CRISIS av J.D. Vance

fredag 18. november 2016

Nordlyset

Når kommer du hjem fra villmarken, spør han. Snart, sier jeg. Jeg sitter på toget hjem. I bagen min over setene ligger svett ullundertøy og avgiftsfri vodka. De siste dagene har jeg tilbragt på Svalbard. Jeg har sett nordlys og opplevd mørketiden for første gang. Nordlyset kunne vært grønnere, månen tittet fram og overlyste det hele, men jeg så det. Jeg så hvordan det beveget seg. Øyeblikket var noe jeg hadde forestilt meg i årevis. På rommet mitt ligger det en post it-lapp hvor jeg har skrevet ned de viktige tingene her i livet, hva er det som er viktig å gjøre her i livet, og på et av punktene stod det: Se nordlyset. Listen er kort, det er ikke mange punkter på den. De andre er: Skrive en roman, ta en mastergrad, kjøpe en hest, fortsette å gjøre alt jeg kan for å redde verdens biologiske mangfold. Jeg skrev lappen i en periode hvor jeg følte at ting hadde begynt å skli ut, jeg følte jeg hadde mistet fokus. Det var plutselig blitt så mye annet, uviktige ting tok altfor stor plass. Kort og presist måtte jeg minne meg selv på hva livet egentlig dreier seg om, hva jeg selv har valgt at det skal dreie seg om.

Betydningen av nordlyset kan diskuteres. Nå har jeg sett det, uten å bli en ny person. I overført betydning representerer kanskje ønsket om å se nordlyset at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nordlyset har jeg villet se siden jeg var ungdom, minst, nå er jeg snart tretti. Slik er det med mange ting. Man får ikke alt man vil med en gang, men det kommer. Det er en tid for alt, så å si.

Mannen jeg tilbragte fem år med klagde ofte på hvordan jeg alltid sa jeg skulle ting, uten at det ble noe av. Det er ikke sant. Mye av alt jeg har villet har skjedd, det har bare tatt tid. Fem år er ikke en lang nok observasjon. Mange av tingene jeg ennå ikke har oppnådd, bekymrer jeg meg ikke over. Det kommer til å skje, tenker jeg, det tar bare tid.

Jeg spør vennene mine hva de ville ha sagt til sitt 16-årige jeg, hvilket råd ville de gitt. Mange svarer at de skulle sagt at det var ikke så viktig å bry seg om hva andre mener. Et godt råd, for de fleste gir jo faen. Akkurat dét er det beste med alderen - jo eldre man blir, jo mindre bryr man seg om hva andre synes. Jeg ville sagt til mitt 16-årige jeg: Slapp av, alt ordner seg - på en eller annen måte.

torsdag 3. november 2016

Et forelsket menneske

Vi møtes på stasjonskaféen søndag kveld. Han er på vei hjem, har nettopp ankommet fra Oslo, jeg har vært på besøk hos en venn. Han sitter utenfor, enda han ikke røyker, ihvertfall ikke like ofte som før har jeg lagt merke til, men det er lenge siden før.

Jeg forteller ham om hva som har skjedd de siste dagene, han forteller om hva som har skjedd med ham de siste dagene. Det føles ut som mye, enda det ikke er mange morgener siden han spiste frokost hjemme hos meg før han måtte dra på jobb. Han skulle holde en slags forelesning, noe i mellom det og et seminar, studentene skulle lære seg å skrive bokanmeldelser, han spurte meg hva slags råd jeg ville gitt. Jeg ville lest boken, sa jeg, deretter gått en tur eller sovet på det, så ville resten gått av seg selv når man setter seg ned for å skrive. Et sånt råd kan jeg ikke gi, sa han og ristet bare på hodet av meg. Det er vanskelig å forklare noe som bare går av seg selv. Vi var ihvertfall begge enige om at mange har en tendens til å bare skrive en oppsummering av bokens handling, og at man for all del må unngå det. 

Mens jeg satt der følte jeg meg glad og utilstrekkelig på én gang. Jeg var glad for at han spiste frokost hos meg, samtidig kjente jeg på utilstrekkeligheten over at jeg følte han var så mye smartere enn meg. Det var en uvant følelse, det er sjeldent jeg føler at folk er smartere enn meg. Det pleier som regel å være en følelse som er forbeholdt mennesker jeg treffer på konferanser, forelesninger eller folk jeg bare korresponderer med over E-post. Det har aldri skjedd før at jeg har følt det overfor noen som har sovet i min seng. Det er ikke det at jeg ofte føler jeg selv er mye smartere enn andre heller, jeg har som oftest en følelse av å være på samme nivå med dem jeg omgir meg med til vanlig. Følelsen var sannsynligvis forsterket av at vi snakket sammen på et språk som ikke er mitt. Da jeg var yngre, og det hender fortsatt i enkelte situasjoner, snakket jeg mye mindre enn nå. Jeg var redd for å snakke, turte ikke. Å ta ordet var vanskelig. Så ble jeg likesom voksen, og det å snakke ble så mye lettere. Det løsnet. Men med ham faller jeg tilbake til et sted jeg var. Det går noen ganger for fort for meg, eller jeg klarer ikke helt å si det jeg egentlig mener på et språk som ikke er mitt. Det har ført til at jeg snakker mindre med ham enn jeg vanligvis pleier med folk som jeg treffer og inviterer inn i leiligheten. 

Man skulle tro at utilstrekkeligheten og følelsen av en barriere gjorde det vanskelig for meg å ha dette mennesket i min nærhet, at jeg skulle føle en slags lettelse hver gang vi skiltes, men det er ikke slik heller. Innen én uke har gått siden han blir med meg hjem den første gangen på halvannet år, sitter han i stua og jobber mens jeg sitter inne på rommet mitt og skriver. Innimellom kommer han inn på rommet mitt for å si noe. Han åpner skapene og tar seg bare noe å spise. Han går og dusjer. Han bruker tannbørsten min. Han etterlater seg hunden sin hos meg mens han er på universitetet og jeg er hjemme og leser. Både når han er hjemme hos meg og når han ikke er det, skriver jeg. Jeg skriver mer og oftere enn ellers. Jeg skriver og skriver. Jeg leser også mer.  

En av dagene står han opp klokken 4 for å lese noe ferdig før han skal på jobb. Klokken 7 ringer alarmen min, jeg skrur den av og ligger i sengen en halvtime til før han åpner døra inn og spør om jeg ikke skal stå opp. Jo, jeg kommer nå, sier jeg. På kjøkkenet har han gjort et halvveis forsøk på å lage kaffe, det er vann i trakteren og han har tømt den for gårsdagens filter. Jeg kunne ikke finne kaffen, sier han. Hvor er den? Jeg viser han hvor den er, til neste gang, og lager kaffe til oss. Hva skal du i dag?, spør han. Jeg forteller ham at jeg skal på en forelesning i genetikk. Ordentlig vitenskap, sier han. Han er ikke helt ferdig, skriver ennå på noe. Jeg spiser opp frokosten min, setter meg på rommet mitt og begynner å forberede meg til ukas øvingstimer. Før han går kommer han innom og kysser meg på pannen. Jeg går nå, sier han. Han forteller meg når han kommer tilbake. 

Når han ikke er i min nærhet er jeg bekymret for at han ikke skal komme tilbake. Det har skjedd før. Vi er ikke kjærester, vi har ikke lovet hverandre noe som helst, han kan dra av gårde når han vil, forsvinne igjen like fort som han dukket opp. I halvannet år har jeg i blant tenkt på ham. De to første månedene etter at han dro fra meg forrige gang hadde jeg hjertesorg. S minner meg hele tiden på det. Hun skjønner ikke hvorfor jeg så lett har sluppet ham tilbake inn i livet mitt, har du glemt at du hadde hjertesorg en hel sommer da han dro fra deg?, sier hun. Hun synes jeg er veik, sier at jeg er en dårlig feminist. Du gjør det samme som tusen kvinner før deg, sier hun, problemene dine er kjedelige og vanlige. Hun blir sprø av unnskyldningene mine. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg. Alt jeg klarer å tenke på er at denne mannen er alt jeg vil ha. 

Jeg sier det ikke til ham, han har nok å gjøre. Alt jeg sier er at skepsisen jeg har gitt uttrykk for skyldes det faktum at han forlot meg tidligere. Deretter sier jeg til ham at grunnen til at jeg likevel lar ham bli med meg hjem er at jeg rett og slett vil ha ham, intet mindre. Jeg sier at jeg fra nå av skal slutte å si ting som dette er ikke en god idé. Sorgen over at han forlot meg den første gangen handlet ikke om såret stolthet. Den handlet om at han ble borte for meg. Det er derfor jeg ikke bryr meg om spille stolt når han dukker opp igjen. Jeg sier det selvsagt ikke til ham, men jeg skriver det. Det er lettere å skrive, og han som også skriver mye, tilogmed mer enn meg, må forstå det. 

Det er en uvant følelse, denne forelskelsen. Jeg trodde det var over, det har gått en tid siden jeg forelsket meg i ham den første gangen, og både han og jeg er annerledes nå.

Vi krangler ikke lenger om politikk. Før diskuterte vi politikk hele tiden, vi var uenige om så mye, kanskje var jeg mest uenig fordi jeg syntes det var mer interessant å diskutere når man ikke er enig, det var ikke nødvendigvis det jeg selv mente. Det har jeg sluttet med, jeg har heller begynt å høre etter. Vi går en tur mens vi snakker om Brexit, jeg har ikke så veldig sterke meninger om det, lytter mer enn jeg snakker, har ikke så mange innsigelser. Jeg snakker mer når jeg kan snakke om det jeg kan, jeg forteller ham dette med klimaendringene, artsutryddelsen og hvordan det henger sammen, at menneskenes fotavtrykk på jorden er langt mer enn bare utslipp av klimagasser. Jeg forteller ham hvorfor jeg mener man ikke burde få barn, samtidig som jeg tenker på de barna vi kunne hatt, i en parallell verden, jeg ser dem for meg med blå øyne og mørkt hår, vi drar på sommerferier til England; jeg tenker denne tanken samtidig som jeg tenker på hvor teit det er, det er akkurat dette jeg misliker andre kvinner for å tenke på, jeg avskyr denne bløtheten, samtidig som jeg blir helt myk og varm av å tenke på ham, det er en god følelse, alt jeg vil er at han skal ha det bra. 

En kveld ankommer jeg en restaurant hvor vennene mine allerede har satt seg ned. De har allerede drukket et glass vin og bestilt villkveite til meg. Det tok så lang tid å komme seg dit, jeg ble forsinket på grunn av lokførerstreiken, men nå er jeg der. Du er forelska, sier de, det er helt klart. Hvem er nå dette, sier H. Sist gang vi traff hverandre var det en annen, jeg hadde et forhold til en helt annen mann, det var noe helt annet. Det er ikke han du er forelsket i, sier H. Nei, sier jeg, jeg var aldri det. Han var aldri forelsket i meg heller, og nå er vi simpelthen venner. Jeg forteller tilogmed min venn om mannen jeg er forelsket i og han ler av meg, jeg som ellers er så rasjonell. Dette er nemlig ikke rasjonelt i det hele tatt, kanskje det mest irrasjonelle jeg har følt i hele mitt liv, men likevel: Jeg omfavner det, jeg elsker det, alt jeg ellers gjør når han er til stede i livet mitt er så fornuftig. Jeg skriver, jeg leser. Masse. Det er slik jeg skulle ønske det var hele tiden. Nærværet hans - og også tidligere fraværet hans, som følger av eller etter hans nærhet - setter likesom noe i gang. Jeg er i blant redd for at han skal avsløre meg, at han skal se at jeg slettes ikke er så produktiv til vanlig. At jeg oftere titter på Instagram eller at jeg ikke leser avisen like nøye. Det er ikke det at jeg gjør noe eller lar være å gjøre noe for at han skal se det, få et annet inntrykk av meg, det er mer det at det faller seg slik av seg selv. Som om noe av hans arbeidsmoral, intellekt, fornuft, jeg vet ikke hva, smitter over på meg. Jeg kvier meg fra å bruke ordet, det virker flåsete, men ja, som om det er noe inspirerende ved ham. (Jeg mistenker at noen her vil si: Slik snakker bare en forelsket kvinne, hun vet ikke hva hun sier og det er beklagelig. Se på henne, hun er helt tullerusk, hun er blitt helt koko, all fornuft har forsvunnet.

Han er den vakreste mannen jeg har vært borti. En gang var jeg sammen med en mann i fem år. Vi bodde sammen og levde et liv sammen, flyttet sammen, dro sammen til en ny by, men ikke en gang han hadde jeg så sterke følelser for. To timer etter at jeg hadde truffet den vakreste mannen for første gang, visste jeg at han var det. Forelskelsen i ham ligner de barnslige avstandsforelskelsene jeg hadde som ungdom, bortsett fra at denne mannen er ekte og nær. Han finnes, han går rundt i leiligheten min, han hører på hva jeg sier og han trekker meg inntil seg før han står opp. Det kommer ikke alltid til å være sånn, tenker jeg. En gang kommer vi ikke til å være sammen, en gang kommer han ikke til å være der lenger. Han har allerede forlatt meg en gang, han kommer til å gjøre det igjen, det vet jeg, men det gjør ikke noe. At jeg en gang traff ham for første gang kommer alltid til å være. At jeg i det hele tatt har følt dette er mer enn jeg noen gang har har trodd kom til å skje. 

onsdag 2. november 2016

Rus

En ettermiddag sitter jeg og skriver, jeg har en middagsavtale med en venn som jeg kommer for sent til. Når jeg ankommer sier jeg unnskyld, selv om forsinkelsen ikke var så stor, for noe av det verste jeg vet er når folk kommer for sent eller ikke holder avtaler. Han sier at det ikke gjør noe, et kvarter slingringsmonn må man vel regne med. Ikke hos meg, sier jeg.

Jeg forteller ham at jeg har tusen ting å gjøre i studiene, det er en semesteroppgave jeg såvidt har begynt på og en mindre oppgave om Darwins finker som skal leveres til over helga. Jeg skal dessuten arrangere en hyttetur til Naturvernforbundets hytte i helga, og på fredag er det en biologkonferanse. Dette er det tyngste semesteret noensinne, sier jeg til N. Det er ikke ofte man hører sånt fra deg, sier N. Jeg har ikke en gang løpt, sier jeg. Jeg har ikke løpt på nesten to uker, kanskje over to uker, jeg har mistet oversikten. Men jeg løper for å hindre rastløshet, og det har jeg ikke nå. 

Jeg forteller pappa i bilen på vei hjem fra en kort hyttetur: I januar skal jeg leie et hus i Hellas og skrive. Han sier: Hvis det var jeg som måtte skrive, så hadde jeg bare gjort det med en gang, ikke ventet til siden. Jeg vet ikke om det er godt råd, men det er det jeg allerede har gjort. Altfor ofte i høst har jeg skjøvet studiene bort og skrevet i stedet. 

Jeg kommer for sent til nesten alt. Til øvingstimene, til forelesningene, til avtaler med venner. Noen ganger er det min skyld, andre ganger har det vært togstreiken, utenfor min kontroll, men det jeg kanskje kunne ha gjort var å dra i god tid. Jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan bruke sykkelen min. Det går mye fortere med den. 

S og jeg har kjøpt flybilletter til Barcelona. Vi skal sitte i en leilighet langt borte fra folk vi kjenner og skrive. Det klør i fingrene mine, i sjela, det er alt jeg vil. Jeg sier til P på en fest at det eneste jeg egentlig vil i livet er å skrive, selv om det ikke gjør meg lykkelig. Vi snakker om hvordan livet er. Hva er det som gjør oss fornøyde? 

Vi er hjemme hos meg, hver for oss, han i stua, jeg på rommet mitt ved skrivepulten. Vi skriver begge to. Jeg skriver en litteraturanmeldelse og blir ferdig. Jeg er ferdig, sier jeg. Føles det ikke godt, sier han. Jo, sier jeg, men det var ikke så langt. Det spiller vel ingen rolle, sier han, ingenting er som å bli ferdig med å skrive. Det er sant, sier jeg. Men det varer kortere og kortere for hver gang. Før kunne jeg være fornøyd lenge etterpå, nå blir jeg fort urolig igjen. 

Det jeg har slitt med i årevis er min mangel på strukturerende plott. Stort sett har jeg skrevet fra dag til dag, protagonistene har ikke gått fra A til B, alt har bare vært i en salig røre. Jeg har også vært splittet mellom to prosjekter, begge to har jeg tenkt på som to paralleller i årevis. Plutselig slo det meg hvordan jeg kunne fusjonere dem sammen, og plutselig fikk jeg plottet mitt. Begge deler skjedde samtidig. Da det skjedde følte jeg en stor glede og oppspilthet, jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke hadde tenkt på før. Det hadde vært rett foran nesen min hele tiden. Det var så enkelt, likevel ville det romme alt. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle få alle delene jeg har jobbet med siden jeg var nitten til å passe sammen. Plutselig skjønte jeg hvordan delene skulle settes sammen til et hele.  

Og er det ikke det som er poenget med å skrive, å strukturere alt man tenker på, å forsøke å skape orden av kaos? Det er alt jeg vil. 

mandag 31. oktober 2016

Bøker lest i oktober

























Tror jeg har det travleste semesteret noensinne, likevel har jeg lest noen bøker. De aller beste bøkene var Om sommeren og Historia om det tapte barnet, mens den kjipeste boka var Du dør ikke. Og apropos Knausgård, så var jeg på Oslo Nye her forleden og så Riksteaterets oppsetning av Min kamp. Det var faktisk veldig bra. Anbefales!


PROSA
1. OM SOMMEREN av Karl Ove Knausgård
2. HISTORIA OM DET TAPTE BARNET av Elena Ferrante
3. DETTE ER HELT NØDVENDIG av Benedicte Meyer Kroneberg
4. DU DØR IKKE av Linn Strømsborg
5. HVER GANG DU FORLATER MEG av Linnéa Myhre

torsdag 20. oktober 2016

60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 4. oktober 2016. 


Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt
Ujevn sakprosa i tegneserieform.


Åtte av ti biografer som gis ut i Norge i dag, handler om menn. Dette syntes Breen og Jordahl var for ille, og derfor har de samarbeidet om å lage denne tegneserieboka om 60 norske kvinner. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, lyder undertittelen. Dette er virkelig for de som har det travelt. Hver kvinne får sine 2-4 sider. Det føles ut som en slags speed-dating. Ikke før man har rukket å lese litt om en kvinne, er det videre over på neste. Kanskje litt for fort etter min mening. Det er flere ganger jeg tenker at denne kvinnen skulle jeg gjerne lest mer om. Samtidig er man jo blitt advart: Dette er en bok for dem som har det travelt. Og kanskje er det nettopp en god ting at boka gir leseren en smakebit på alle de grepa kvinnene som har levd og gjort sitt for kvinnesaken i dette landet. Den evner å pirre nysgjerrigheten, så er det opptil leseren å oppsøke videre litteratur om kvinnene. Og om ikke, så har den i hvert fall gitt en oversikt.

Det er en spenstig og til tider morsomt bok, men boka mangler den snerten som forfatternes tidligere samarbeidsprosjekt, F-ordet, hadde. (Sammen med en tredje forfatter, Madeleine Schultz.) Det er som om 60 damer du skulle ha møtt prøver å være like kul, men ikke får det helt til. Hva man får vite om hver enkelte kvinne er dessuten ikke alltid like interessant. Enkelte ganger kan det nærmest virke som om det man får vite om en kvinne bare er fyllstoff fordi forfatterne ikke fant noe mer interessant å fortelle om vedkommende. Det er også kvinner jeg savner. Hvor er for eksempel Hanna Resvoll-Holmsen, Norges første kvinnelige naturverner og en pioner innenfor botanikk og realfag i akademia? Det er en skam at hun ikke er med! Det er klart det ikke er plass til alle, men enkelte av de omtalte kvinnenes meritter blekner i forhold til hennes. Dessuten virker det litt rart å bruke så mange sider på Sonja Henie når poenget med boken er å fremheve de som er tilsidesatt i historien. Alt i alt et spennende prosjekt, men med et ujevnt resultat.  

onsdag 19. oktober 2016

Demninger

Midt i en forelesning om et nytt kartleggingssystem for naturtyper i Norge kjenner jeg det. Det knyter seg i brystet, noe som minner om sommerfugler i magen kommer til, bortsett fra en viktig faktor, de er ikke knyttet til glede. Jeg er ikke forelska i noen, situasjonen jeg befinner meg i er vanlig, menneskene som omringer meg er de samme som alltid. I ukevis har jeg befunnet meg i dette klasserommet en gang i uka, det må være noe som kommer innenfra som utløser den klamme følelsen, hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å få puste, tenker jeg. Rekker jeg ut, tenker jeg. Kanskje jeg må spy, tenker jeg og kjenner en vag antydning til kvalme før det roer seg ned, men ikke uten at knuta i brystet forblir, følger med meg til lesesalen og forhindrer meg i å gå inn i kantinen og spise lunsj. Tanken på mat gjør meg kvalm, som i morges, i går og i forgårs. Dette kan ikke fortsette, sier den rasjonelle delen av hjernen. Jo, sier den andre som ikke klarer å håndtere alt sammen, det er altfor mye. Kanskje det går over, ok, sier den rasjonelle og slik møtes de på halvveien. Jeg gir deg noen dager til, sier den rasjonelle. Så får vi se. Likevel vet jeg hva som venter. På fredag er det fest, jeg har sett på attending-lista hvem som kommer og det var ikke behagelig. Jeg må ikke dra på festen, jeg kan la være, kan jeg ikke, det føles likevel ikke som et alternativ, jeg gå. Jeg kommer til å drikke for mye og gjøre teite ting, også N tror det, hun mener det er typisk meg. Du gjør jo ganske drastiske ting, sier hun. Dramatiske ting. Jeg er en dramatiker, kanskje en drama queen, jeg liker ikke å tenke på at jeg kanskje er det, vil ikke være det, kan du ikke bare drikke mindre, sier N stadig vekk, men det er lettere sagt enn gjort, jeg har ikke kontroll, mister den, ser for meg hvordan det kommer til å skje. Jeg kan jo ikke ikke dra, det er å sluntre unna, jeg ville gått på denne festen hvis livet var alminnelig, altså dersom jeg befant meg i en tilfreds væren så å si, jeg skal vel ikke flykte heller. Dessuten er det F som skal ha festen og jeg gleder meg til treffe ham. På fredag, sier han. Jeg får ikke ikke komme.

Jeg søker ly på lesesalen, prøver å lese artikler om hogst i Amazonas, det er heldigvis lenge til neste forelesning, eller uheldigvis, jeg har lyst til å løpe en mil, enten det eller kjøpe sigaretter, en av de tingene. Jeg skal kaste ut matrestene fra forrige uke når jeg kommer hjem, ikke fordi det er gammelt og uspiselig, eller jo, det er uspiselig, tacolefser og brød, det skal jeg ikke ha. Og nøttene, rester fra fjellturen vi var på i helga, da vennene mine hentet meg tidlig fredag morgen, jeg hadde sovet én time, de måtte hjelpe meg å pakke sekken, jeg satt i baksetet og skrev ferdig en litteraturanmeldelse som jeg ikke hadde gjort ferdig dagen før fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, denne hjernen, denne hjernen, og så lite kapabel til å bli sittende og skrive ferdig, denne uroen som slo inn, som har blitt liggende, ikke en gang på fjelltur forsvant den, kanskje var det fordi vi så høyspentmaster og demninger - en form for uro på Hardangervidda, ledningene som vibrerte og den skarpe streken som demningen lagde midt i landskapet, en klar avgrensning: her er natur, her er kultur - her er mennesket. Ikke noen forandring langs en gradient, lik kalken gjesteforeleseren snakker om uten at jeg egentlig får så mye med meg, konsentrerer meg om å puste rolig, ok, dette går bra, dette går bra, sant.

Jeg vet hva som er i veien, det er ingenting mystisk. Jeg forteller det til N, jeg forteller det til S. Jeg ler når jeg forteller det, som om det er morsomt, lol, en morsom historie. Og det er ikke løgn noe av det jeg sier, men ingenting av det jeg sier samsvarer med slik jeg opplevde det, og etterpå angrer jeg på at jeg sa tingene, kunne jeg ikke heller beholdt dem for meg selv, jeg trodde kanskje det skulle hjelpe, men det gjør det ikke, det får tingene til å virke så små, er det ikke bare å kvinne seg opp, gå videre, men hvis ikke dette, hva da?

Under en søndagsmiddag sier M at han ikke forstår hvorfor det ikke bare er å riste ting av seg. Man lever slik man vil, sier han. Jeg nevner ikke at han brukte mer enn et år på å slutte på det forrige studiet som han hatet, har han helt glemt det? Det var ikke bare å gjøre det. Han synes jeg befinner meg på et tenåringsstadium, voksne mennesker vet bedre, sier han. Men jeg hører ikke på en person som synes skjønnlitteratur er unyttig.

Vi drar ned fra fjellet tidligere enn tenkt fordi vi ser på værmeldingen at det skal begynne å snø og O har ikke byttet til vinterdekk. Det er sent når vi kommer hjem, jeg legger meg til å sove med en gang. Ennå vet jeg ikke at det skal bli verre, at uroen skal vokse seg større, som en snøball. Vent! Så flåsete sagt, som i Donald, jeg klarer ikke å la være å forestille meg en snøball som ruller nedover en bakke og tar med seg grantrær, bare tøys, når har det skjedd i virkeligheten, liksom, prøver å le av meg selv, prøver å bagatellisere det som har skjedd, prøver å si til meg selv at universet er gammelt og at jeg uansett skal dø, get a grip, men det funker ikke denne gangen, det som skjer føles altfor stort og uhåndterlig og jeg klarer ikke å slippe det, når jeg skriver meldinger til E utelater jeg ord, mister jeg ordene, det jeg skal si fragmenteres. Setningene blir kortere, mangler ord. Ikke forsvinn helt da, skriver han.

lørdag 1. oktober 2016

Kneika

Vi drar til hytta og setter opp et viltkamera på et furutre. Jeg har kjøpt en dyr blanding med macademianøtter til fuglene, det er ikke lett å finne usaltede nøtter. Jeg håper viltkameraet skal fange opp nøttekråke, han spør om det da vil telle som et kryss i fugleboka. Har jeg sett nøttekråka dersom jeg ser det på viltkameraet jeg har satt opp? Det må jeg tenke på, sier jeg. Ihvertfall vil jeg da vite at den finnes der, og at jeg kan se etter den. Nøtteskrika har jeg sett, den flakset i trærne over veden en tidlig morgen forrige påske. Jeg så de skinnende blå fjæra. 

Om natten drømte jeg at jeg fanget en hel ulveflokk på viltkamera. Om morgenen var det lørdag og første dag med ulvejakt. For noen uker siden gråt jeg, jeg trodde det var på grunn av fellingstillatelsen, men hvem vet, det var så mye som skjedde på én gang. Det er ikke godt å si hva jeg var så lei meg for, var det mest det ene eller det andre? Vi hadde vært ute i skogen og plukket sopp og jeg ble stående ved kjøkkenbenken og rense den etter at kveldens gjester hadde kommet. O tilbød hjelp, så gikk det fortere. Jeg drakk rødvin og ble full, sendte dramatiske meldinger og glemte helt at det meste finnes i nyanser. Jeg gikk for å legge meg før de siste gjestene dro, jeg ble så trøtt. Av den friske skogluften eller det dramatiske, jeg vet ikke. 

Noen dager etterpå skrev jeg et brev som ble liggende. Å skrive det gjorde det bedre et par dager. Det skulle egentlig gis til noen, men jeg lot være. Etter en stund var det ikke så viktig lenger, det kunne være det samme. Eller? 

Jeg ble gående og vende følelsene innover. Først var det bare tungt, jeg mistet matlysten og sov da jeg kom hjem. Men den følelsen har jeg hatt før, og jeg vet at det er feil. Ikke gjør det, sa jeg til meg selv. Slutt med det, sa jeg til meg selv. Hvordan skal jeg vende dem utover?, spurte jeg tilbake. Det er ikke noen som kan ta dem i mot. Jo, sa en venn. Hun forstod hva jeg mente uten at jeg måtte si det. Bare vend dem ut, og hvis de ikke godtas, så er det leit, men da er de ihvertfall ute. Alt må ut i det åpne. Bare sånn blir man fri. 

Det er vanskelig å vende seg utover når man ikke er flink til å snakke. Da må man gjøre noe annet. Skrive for eksempel. Jeg tenkte på det en stund før jeg ble sittende på hytta og lese i Om sommeren, et avsnitt hvor Knausgård skriver at skriving kan erstatte nærværet av andre mennesker. Å skrive er også med på å rettferdiggjøre det å være alene. Det krever å være alene. Jeg prøver å fortelle til E i bilen mens vi kjører hjemover: Jeg vet ikke om jeg liker å være alene fordi jeg faktisk liker det eller om det bare er en unnskyldning fordi jeg ikke er i stand til å ha et mer sosialt liv. Skriver jeg fordi jeg er alene eller er jeg alene fordi jeg skriver? 

Jeg husker en gang jeg brukte det som en flukt. Det var før han jeg en gang ble sammen med og jeg var i en situasjon hvor vi hadde vært med på noe og var på vei til å diskutere hva vi skulle gjøre senere. Vi hadde vært med på en demonstrasjon. Det var ettermiddag, hva skulle vi gjøre resten av denne lørdagen? Jeg var så redd for at han skulle si at han ville noe som utelukket meg at jeg skyndte meg å komme ham i forkjøpet: Jeg sa jeg skulle hjem og skrive. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til det, kunne egentlig tenkt meg å henge mer med ham, men var redd for å risikere å høre et nei. Plutselig måtte jeg bare løpe til bussen. 

Det hende med E i bilen også. Han spurte hva jeg skulle om kvelden. Jeg sa jeg skulle være hjemme og jobbe litt, det var fint å være alene. Jeg sa jeg hadde truffet så mange mennesker denne uka at nå ville jeg være alene. Det jeg egentlig ville si var: Jeg har ingen planer, kanskje jeg skal være hjemme og jobbe litt, jeg skal ihvertfall ikke ut på noen fest, men hvis du vil henge, så kan vi godt det. Men det var umulig å si. Å være hjemme og skrive var en unnskyldning for at jeg ikke bare kunne si: Jeg skal være hjemme fordi jeg ikke har lagt noen sosiale planer. 

Hva kom først, høna eller egget? 

Å skrive er en slags trøst, fordi det er umulig å leve på noe annet vis. Å være utpreget sosial passer meg ikke. Jeg kommer ikke fram ved å snakke. Det er utilstrekkelig. Om det hadde vært en fest og jeg hadde gått på den, er det ikke sikkert det hadde blitt noe bedre av den grunn. Jeg kan godt anstrenge meg for å være sosial, og få det til rent overfladisk, men det ville ikke ha føltes så bra inni meg. Det fungerer bedre å skrive seg utover. 

--

Jeg fikk bare lest noen avsnitt før vi gikk ut i solen og ned til vannet. Jeg fikk følelsen av at jeg burde si noe, så jeg begynte å fortelle små ubetydelige ting. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg hadde sagt alle disse tingene, det var bare for å si noe. Egentlig ville jeg jo bare være stille. Jeg tenkte at det kunne jeg ha vært, dersom jeg hadde vært alene. Likevel var det ikke det jeg ville, jeg ville at han skulle være der. Jeg tenkte at han kanskje syntes jeg var teit som sa alle disse tingene, kunne jeg ikke si noe mer intelligent. Det tenkte jeg samtidig som jeg tenkte på at jeg bare burde være meg selv, men å si alle disse små, ubetydelige tingene var jo ikke akkurat meg selv, det heller. Å være meg var å gå ut i solen og sette seg på bryggekanten og se opp på himmelen.

En av dagene satt jeg inne på en bar og drakk drinker med to yngre venninner. Jeg sa til dem at med alderen var det så mye lettere å bare gjøre ting, uten å tenke så mye over det, for man hadde gjort verre ting før. Det er kanskje slik med noen ting, men med andre ting ikke. Jeg tenkte at dersom jeg ikke bare gjør alt jeg føler for, kommer jeg til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel kommer jeg til å sitte der og tenke: Hvorfor sa jeg det bare ikke? Hvorfor gjorde jeg det bare ikke? Men så kommer man til det, og det er som man stivner fast. Det er ikke bare å si det, det er ikke bare å gjøre det. 

--

Jeg fulgte den ene venninnen til stasjonen. Hun skulle ta flytoget til Gardermoen. Selv skulle jeg hjem. Dagen etter fortalte hun at hun skulle ha blitt på Svalbard en dag lenger, for det hadde vært spektakulært nordlys der kvelden like etter at hun dro, mens hun drakk drinker med oss i Oslo, et mellomstopp på vei hjem til London. Man kan ikke alltid vite hva som kommer til å skje. Jeg så selv bilder av det på Facebook. Håper det blir nordlys når jeg skal dit neste gang.