torsdag 2. november 2017

BLÅ av Maja Lunde

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i høst. 

--


Vår avhengighet av naturen

Blå er bok nummer to i noe som kanskje skal bli en klimakvartett fra Maja Lunde. Den forrige, Bienes historie, ble en stor suksess og er nå solgt til mange land. I Blå er det ikke bier det handler om, men vann. Det er noe misvisende å legge merkelappen ”klimakvartett” på disse bøkene, synes jeg, for det er ikke bare klimaet som truer naturen og det biologiske mangfoldet, og det er et faktum som vises godt i denne romanen. Her følger vi både naturverneren Signe i nåtid og David som er klimaflyktning i Frankrike i år 2041. Førstnevnte har et brennende engasjement for elva i bygda si, som er hjem til elvemuslingen og fossekallen. Disse trues ikke av menneskeskapte klimaendringer, men av utbygging. Signe og de andre naturvernerne vil ikke at fossen skal legges i rør. I Davids historie er det riktignok klimaet som er trusselen. Han og datteren Lou har flyktet fra hjemmet sitt sør i Frankrike, hvor det har vært fem år med tørke. Land som ligger i nord blir nevnt, der er det vann, livsnødvendig vann.

Vann er det overordnede temaet her, men hva som er linken mellom de to parallelle historiene er ikke helt klart for meg. Det er mange gode grunner til å ikke legge en foss i rør, men at den legges i rør betyr ikke at vannet forsvinner. Det betyr bare at den ikke er tilgjengelig for andre arter enn oss selv. Forsvinner vannet på grunn av klimaendringer, forsvinner den for alle. Det er altså to helt forskjellige problemstillinger og følger som presenteres i denne romanen. Signe selv understreker dette når hun sier til innbyggerne i dalen at det ikke er for deres skyld de aksjonerer mot utbygging. Kanskje holder det likevel at det handler om vannet generelt, at vi burde sette pris på den både for vår egen skyld og for fossekallens skyld. Blå er spennende, godt skrevet og Maja Lunde har fakta på plass, det er dermed liten grunn til å tro at denne romanen ikke også blir en suksess.

onsdag 1. november 2017

Bøker lest i oktober

Fra en hyttetur i oktober. 

PROSA
1. BLÅ av Maja Lunde
2. STIKLINGEN av Audur Ava Olafsdottir

SAKPROSA
3. SKAMLØS av Amina Bile, Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour

---



Leste nesten ingenting denne måneden. Det har sine gode grunner, jeg måtte skrive i stedet.

Ellers skuffet over nobelprisvinneren i litteratur, jeg synes Kazuo Ishiguro er en helt middelmådig forfatter. Never let me go er fin, men det andre? Nja.

Jeg får neppe lest noe særlig i november heller, men mens vi er inne på lesing: fredag den 10. november skal jeg lese en tekst på slippfesten til det nye nummeret av VOKS tidsskrift,Ugla Bar i Oslo. Kom, kom!

mandag 16. oktober 2017

Ingen vitner på åstedet

Will you tell me about it, sier P. Jeg vet ikke hva det er, sier jeg. I mange dager har jeg vært nedfor, jeg vet ikke hvorfor. Jeg skal endelig debutere, studiene går bra, jeg har to hunder og er sammen med verdens fineste mann, men likevel går jeg rundt og er trist. Det føles som noe skurrer og jeg tolker alt P sier som om han er ute etter meg. Hva mener du med det og det? spør jeg to ganger om dagen. Anklager du meg for det og det? spør meg. Nei, sier han, og forteller meg at jeg leser altfor mange meninger som ikke finnes inn i det han sier. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må roe meg ned, slutte å tro alle disse irrasjonelle tingene, for når jeg ser nærmere etter, er det ikke noe annet som ligger bak enn det som blir sagt. Det er jeg som lager alle lagene, det er jeg som har en hjerne som leser inn alle mulige slags tolkninger. Det er som om jeg lever i en annen virkelighet enn den virkelige, i min verden betyr tingene noe annet. En dag sitter vi på busstoppet i Ski og venter på bussen hjem, det står en nyinnkjøpt høyttaler på benken ved siden av meg, i sekken har vi brødskiver, øl og pakker med mysli. Vi har vært på langtur med hundene og vi har vært på butikken, nå skal vi hjem. Jeg er sulten, sier jeg. Ah, that is why you are so irritated, sier P. Nei, sier jeg, jeg føler jeg er i en roman av Kjell Askildsen. P sier han ikke skjønner hva det skal bety, kan jeg forklare det nærmere. Han er ikke romanforfatter, sier jeg, men novelleforfatter. Novellene hans handler om mennesker som lever i forhold, men som likevel føler seg ensomme. Is that why, sier P. Han er en veldig god forfatter, sier jeg, en av mine favoritter. Det er lenge siden jeg leste ham. Forrige gang jeg leste ham var da jeg var på Svalbard i fjor sommer, eller så var jeg på vei til å dra dit. Jeg følte meg ensom på Svalbard en liten stund, før jeg ikke gjorde det lenger, men jeg kan ikke huske at jeg fant noen trøst i Askildsen, så jeg må ha lest ham før.

P går på butikken og kjøper en hel økologisk gårdskylling, de har ikke and, det er egentlig det vi vil ha. Vi har nesten sluttet å spise kjøtt, men nå skal vi ha det, og da må den være økologisk og lokal. Jeg venter på busstoppet med hundene mens han er på butikken. Da jeg var her tidligere i uka, var ikke busstoppet i bruk, de holdt på å bygge noe. Jeg passerte på vei til politistasjonen, jeg var på vei til å få en forkynnelse. Jeg ble dømt til å betale ti tusen kroner i bot og tusen kroner i saksomkostninger til det offentlige. Det var ingen overraskelse, det var det jeg trodde skulle skje. Etterpå tok jeg bussen til universitetet. Hundene var hjemme alene, P var bortreist. Da jeg endelig kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg ut med hundene. Da jeg endelig kom hjem etter det var det tidlig kveld og jeg begynte å gråte. Jeg er så sliten, skrev jeg til P som snart var hjemme.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, for det er ikke mengden av ting å gjøre som overvelder meg, tvert i mot liker jeg meg best når det er mange ting å gjøre. Det er ikke det. Selv om det er lett å skylde på det først. Jeg lurer på hva som er i veien. Hva er i veien? spør jeg meg selv.

Ute er det høst. Det har begynt å regne oftere. Flere av trærne står nå bare. Du elsker jo vinteren, sier K. Ikke så mye nå lenger, siden det har slutta å snø, sier jeg. Jeg venter ikke lenger på snøen, forventer den ikke. Det snødde i fjor i oktober, da var det ikke lenge siden jeg hadde truffet P igjen. Vi gikk på frosne vanndammer på veien. Ikke så lenge etterpå dro jeg til Svalbard, der var det ikke snø. Fra kuldegrader i Oslo til varmegrader i Arktis. I Longyearbyen var det flere triste mennesker, var det dette de hadde kommet hit for, regnet. Plussgradene. Nå planlegger jeg å dra dit igjen. Er du sikker på at du kan være alene hjemme med hundene i flere måneder, spør jeg P med jevne mellomrom. Ja, sier han uten å nøle hver eneste gang. For meg selv lurer jeg på om jeg kan velge en annen masteroppgave, en som er nærmere. Hvorfor ikke forske litt på kornslagene våre? Da får du lett jobb, sier L som jeg stadig vekk treffer på butikken. Ja, sier jeg, men det er ikke målet mitt. Jeg vil dessuten ikke jobbe i landbruket. Det er landbruket som står bak så mye av menneskenes arealbruk, jeg kan ikke jobbe der. Det blir som å selge sjelen til djevelen. Hvor enn glad jeg er i hveten, det hjelper ikke.

Da jeg dro fra midnattssolen sommeren i fjor, trodde jeg ikke at jeg skulle ville dra tilbake. Det er klaustrofobisk å være menneske på Svalbard. Den evige dagen gjorde meg sliten. Nå vil jeg ikke gjøre feltarbeidet mitt noe annet sted, jeg vil bare tilbake dit. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg sannsynligvis må være mye alene ute i villmarken. Jeg må håndtere en rifle alene. Det kommer til å være lyst hele tiden. Jeg kommer til å være langt unna P og hundene. Er du helt sikker på dette? spør jeg meg selv. Ja, svarer jeg, hva annet skal jeg gjøre? Det finnes ikke noe annet. Jeg vil bare finne ut noe om hvorfor så mange planter i Arktis har flere genom. Viser plantene med flere genom morfologiske forskjeller fra planter med bare et genom? Er det forskjeller mellom de ulike nivåene av polyploidi?

Saxifraga oppositifolia heter planten min. Rødsildre på norsk og purple saxifraga på engelsk. Jeg kan ikke huske at jeg så den da jeg var på Svalbard om sommeren forrige gang. Kanskje fordi jeg tenkte på andre ting, fugler kanskje. Jeg hadde aldri sett tyvjo før, nå fløy den like ved der jeg prøvde å sove, når jeg sent på kvelden kom på at det var tid til å legge seg. Den brusende elva utenfor laget så mye lyd. Naturen var så mye på Svalbard, naturen trengte seg på.

En kveld jeg er alene hjemme og P er bortreist, som han stadig vekk er, ser jeg et litteraturprogram fra Svalbard, litteraturfestival i Longyearbyen. De snakker om Svalbard og hva Svalbard gjør med folk. Jeg har bare vært der litt, omtrent en måned til sammen. Nå skal jeg være der i mange måneder flere. Å, det kommer til å bli ensomt, sier jeg til meg selv, veldig ensomt. Men kanskje er det helt greit, siden jeg føler meg så ensom uansett. Jeg sier til P at da jeg bodde alene i Bergen og bare var for meg selv hele tiden, gjorde det ikke så mye å være ensom, fordi jeg hadde valgt det selv. Det er verre å føle seg ensom når alt rundt en tilsier at man ikke burde være det. Når det er noen som ser livet ens. På mange måter var det en lettelse å velge å være for seg selv.

One always wants more, sier P. Nei, sier jeg, det er ikke det, jeg vil ikke ha noe mer, jeg er bare nedfor. Jeg tenker ikke at dersom jeg hadde hatt det og det hadde alt vært bra. Jeg har allerede alt jeg vil ha. Jeg er bare nedfor, det er uforklarlig. Kanskje er det sånn at hjernen har en viss mengde med stoffer som den klarer å produsere, da hjelper det ikke hva enn man oppnår eller hvor bra noe er, slik som Harari skriver om i Sapiens. Ja, ja, slik er det, tenker jeg, kanskje bare ikke så enkelt og eksplisitt.

Jeg sier til P at nedstemtheten ikke har noe med ham å gjøre, det er ikke noe nytt, jeg har kjent på den siden jeg var liten, den kommer stadig over meg. Noen ganger varer det lenge, andre ganger kort. Noen ganger varer den i ukevis, månedsvis, en gang var den der i over ett år. Sånn er bare livet noen ganger. Andre ganger er det helt annerledes.

søndag 8. oktober 2017

Faksimile fra Klassekampen 6. oktober 2017: Vår fordømte plikt


























Vår fordømte plikt 


I februar for halvannet år siden satte jeg meg på bussen fra Ås til Førde for å demonstrere mot gruvedeponi i Førdefjorden. Utslippstillatelse var gitt og prøveboringer var i gang. Sammen med en gjeng andre lenket jeg meg til boremaskinene på Engebøfjellet i Naustdal for å hindre dette arbeidet. 
   I flere timer satt vi der i termodressene mens havørnen fløy over fjorden, før politiet kom og ba oss om å flytte oss. Dette nektet vi, hvorpå politiet klippet av lenkene, satte oss i en politibil og kjørte oss av gårde til lensmannskontoret i Førde. Her fikk vi utdelt en bot som jeg, og mange flere med meg, ikke vedtok. Dette førte til at jeg i forrige uke igjen dro til Førde for å møte i Sogn og Fjordane tingrett sammen med en rekke andre aktivister, alle tiltalt for å ikke ha etterkommet ordre fra politiet.
   Selv mente vi at vi handlet i nødverge jmf. Straffeloven § 17, for å sikre at Grunnloven § 112 skulle følges: «Enhver har rett (...) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Videre at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger», noe vi altså mente at staten ikke hadde gjort. 
   Vi er ikke de eneste som mener staten bryter denne loven, det mener også Natur og Ungdom og Greenpeace, hvis søksmål mot norsk oljeutvinning i Arktis skal behandles i retten i høst.

Arne Næss skrev en gang åtte punkter for dypøkologien. Kort sagt handler det om at alt liv på jorden har egenverdi, uavhengig av om det er av nytte for oss mennesker eller ikke, og om at vi mennesker ikke har noen rett til å redusere dette biologiske mangfoldet. Kan man føye seg til dette, mente Næss, har man en plikt til å verne om det biologiske mangfoldet.
   Vi vet nå at vi befinner oss i en verden hvor det biologiske mangfoldet raser nedover. Det er estimert at to tredeler av virveldyrene som fantes i 1970 vil være borte i 2020. Noen av disse virveldyrene finnes i Førdefjorden, blant annet de rødlista artene pigghå og blålange. Også kysttorsk og noen av Norges viktigste laksebestander har hjemmet sitt i denne fjorden. Faktisk har Førdefjorden status som nasjonal laksefjord. Det innebærer at laksen her skal forvaltes slik at, i Miljødirektoratets ord, «naturens mangfold og produktivitet bevares (...)». 
   I mai i år publiserte Havforskningsinstituttet en studie over ettervirkningene av gruvedeponi i Jøssingfjorden i Sokndal. Den viste at 30 år etter at siste lass ble dumpet, er det så lite oksygen i sedimentene at dyr ikke kan leve der. Det er ingen grunn til å tro at det kommer til å bli annerledes i Førdefjorden.

Når man sitter med
denne kunnskapen, kan man enten velge å gjøre ingenting eller handle. Dersom man ikke gjør noe, er det kanskje fordi man mener det finnes viktigere verdier, som for eksempel penger. Det kan også være fordi man ikke synes at andre arter enn oss selv har noen egenverdi. Selv så jeg på det å dra opp på Engebøfjellet en vintermorgen som å gjennomføre en del av plikten jeg har ovenfor naturen og det biologiske mangfoldet. Om det så er fiskene i Førdefjorden, huldrestry i gammelskogen eller ulven i marka. Ikke bare er det slik at alt har egenverdi, men sammen utgjør vi et hele. Å ikke forsvare de forsvarsløse er dermed å gjøre skade på seg selv. 
   Dersom en er enig i at vi har denne plikten, er det selvsagt mye en kan gjøre – en trenger ikke nødvendigvis å lenke seg til en boremaskin. Som den amerikanske økologen og filosofen Aldo Leopold skrev i «A Sand County Almanac and Scetches Here and There» (1949): «A thing is right when it tends to preserve the integrity, stability and beauty of the biotic community. It is wrong when it tends otherwise.» 

I neste uke får jeg vite hvordan dommen i blir. Uavhengig av utfallet mener jeg at jeg gjorde det riktige. Å forsvare Grunnloven er også viktig, men for meg blir det sekundært. 
   Riktignok må jeg medgi at det hjelper å finne støtte i loven. Det hjelper i møte med dem som ikke mener naturen har egenverdi; da kan en heller argumentere for at vi på demokratisk vis er blitt enige om at det ikke bare er oss som lever her og nå som skal kunne leve sammen med naturen, men at dette også er noe etterkommerne våre skal få mulighet til. La oss bare håpe på at det er sant det som sies, at alle veier fører til Rom.

lørdag 30. september 2017

Bøker lest i september

Vi har fått oss ny hund! Adopterte en svensk/dansk gårdshund fra FOD-gården.


PROSA
1. PÅ MOTORVEIENE av Runa Fjellanger
2. HIMMELSKE TILSTANDER av Tove Nilsen
3. OVER FJELLET av Hanne Ørstavik
4. I HANS ARMAR av Marit Tusvik
5. FANNY OG MYSTERIET I DEN SØRGENDE SKOGEN av Rune Christiansen

SAKPROSA
6. DET FRIE MENNESKET av Arne Næss
7. NESTEN MENNESKE av Alfred Fidjestøl
8. ETHICS FOR A FULL WORLD: OR, CAN ANIMAL-LOVERS SAVE THE WORLD? av Tormod Burkey


Hei, hei, bloggen, her er jeg som titter innom en måned siden forrige gang. Det er mange gode grunner til at det skjer lite her for tiden. F. eks. har jeg nettopp vært tre dager bortreist til Førde, hvor jeg deltok i en rettssak angående demonstrasjoner for Førdefjorden - nei til gruveslam, ja til pigghå, kysttorsk, blålange og villaks! Ikke fikk jeg lest noe særlig verken på veien dit eller hjem igjen, jeg tok nemlig bussen og jeg klarer ikke å lese på bussen. Jaja, fikk i hvert fall sett sau og fjord og tenkt litt. 

Den aller beste boka jeg leste denne måneden må ha vært I hans armar av Marit Tusvik. Noen særlig kjipe bøker leste jeg ikke. 

torsdag 31. august 2017

Bøker lest i august

Boktips!


PROSA 
1. OM DYR OG SYN av Tormod Haugland
3. SWING TIME av Zadie Smith
4. THE IDIOT av Elif Batuman
5. DEN DUNKLE DOTTERA av Elena Ferrante
6. DEN SOM SER av Herbjørg Wassmo

SAKPROSA
7. MEN ARE FROM MARS, WOMEN ARE FROM VENUS av John Gray
8. SKJÆREBOKA av Magne Husby og Jørn Bøhmer Olsen
9. HJERNEN ER STJERNEN av Kaja Nordengen
10. LEARNING TO DIE IN THE ANTHROPOCENE av Roy Scranton
11. HOW DOGS WORK av Raymond Coppinger og Mark Feinstein

ANNET 
12. DET BLE EN ROTTE! av Maia K. Siverts
13. GOING HUNGRY av Kate M. Taylor (red.) 


Denne måneden har jeg lest ferdig noen halvleste bøker på Kindle-en, bøker jeg begynte på for lenge siden uten å bli ferdig, anmeldt fire og lest noe bare for moro skyld. (Fant Men are from Mars, Women are from Venus i kjelleren hos foreldrene mine, kunne ikke la være å lese denne populærkulturelle klassikeren.) Den kjipeste boka jeg leste var essaysamlingen Going Hungry, noe jeg lasta ned da jeg hadde en kronikk om spiseforstyrrelser og litteratur i Klassekampen tidligere i år, men aldri gjorde meg ferdig med. Den falt rett ned i romantiseringsfella og var like dårlig som jeg trodde den skulle være. Den beste boka var The Idiot av Elif Batuman, Den dunkle dottera av Ferrante og Skjæreboka. Skjæreboka var en fin bok om en fin fugl. Hver dag ser jeg den, men likevel var det så mye jeg ikke visste om den. 

Nå er det snart høst og neste uke begynner semesteret. I en alder av tjueåtte har jeg endelig begynt på en master. Bedre sent enn aldri! Til gjengjeld har jeg allerede funnet en veileder og så smått begynt å planlegge masteroppgaven. Nå er det nesten så jeg ikke kan komme fort nok i gang. Men bokhøst blir det vel likevel. 

onsdag 23. august 2017

Helt alminnelige dager

Går tur med hunden en formiddag og hører en motorsag i det fjerne. Vi løper litt, jogger litt; om vi går eller stopper er ikke så farlig. Vi stopper for å spise bringebær når vi ser dem, både hunden og jeg. Det er fint vær, vi løper i skogen, i hogstfeltet og på grusen, på broa over jernbanen, bak en rekke hus og på asfalten. Vi løper forbi noen skateramper i skolegården til en ungdomsskole. Det sitter to gutter under den ene rampen. På idrettsbanen er det massevis av folk. Det er forbudt for hunder å være på idrettsbanen. Ved siden av den igjen er det to tennisbaner som tilhører Ås tennisklubb. Deretter kommer dagligvarebutikken, den som er nærmest oss. P går ofte dit når han skal lufte hunden, selv om vi ikke nødvendigvis trenger noe der og da. Han må han et formål med det å gå, kan ikke bare gå for å gå. Jeg går hele tiden, går for å gå. Jeg tar med hunden til hogstfeltet oppe ved skogen, det som nå har blitt et beite. For ikke så lenge siden så jeg at det hadde kommet griser og kyr der, men bare om kvelden. Jeg vet ikke hvor de er på dagtid, kanskje inne i skogen, skjult. Kanskje de ikke liker sol, som trollene. Grisene grynter og ligger i gjørma. Det hender vi kaller hunden for piggy fordi hun i blant lager en gryntelyd og spiser alt som detter ned på gulvet. Kanskje er hun også (i blant) litt på den feite siden.

I nærheten av grisene og kyrne er det et jorde fullt av kløver. Det ser ut som et hav av kløver. En gang i våres gikk vi forbi om kvelden, før plantene hadde fått blomster. Hunden begynte å bjeffe ut mot jordet, der stod det et stort dyr. Jeg tittet ikke så lenge, for hunden bjeffet og jeg tok henne med meg, vekk fra dyret som skulle få stå på jordet i fred. Jeg tror det var en elg. Det så ikke ut som den brydde seg, men fortsatte med sitt på jordet.

Det hender hunden og jeg går veldig langt. Da går vi i skogen og forbi en stor bekk som hunden bader i, hun kan ikke gå forbi noe som er vått uten å hoppe ut i det. Hun er jo faktisk en vannhund, trent til å fange skutte fugler, og disse fuglene kan jo hende havner i vannet. Det er også grunnen til at hun har et mykt bitt, hun biter ikke hardt, for hun er avlet til å hente fugler uten å bite dem i stykker. Det er veldig interessant at alle hunderasene er så forskjellige, det tenkte jeg ikke så mye på før jeg selv fikk en hund i hus.

På ettermiddagene jobber jeg. Jeg sykler eller går. I pausene eller når ingen har noe de lurer på, leser jeg en bok om hunder skrevet av to professorer i etologi. Noen ting vet jeg fra før av, andre ting er helt nytt. Jeg minnes da jeg begynte å studere biologi, det var i august for tre år siden. En av dagene satt vi på et jorde ikke så langt unna det jordet hunden og jeg går forbi på de lange turene. Der satt vi og observerte sauenes adferd i flere timer. På forhånd hadde det virket så spennende, men sauene gjorde ikke noe spesielt interessant. De spiste, gikk, la seg ned, sov litt. Da var det mye morsommere med geitene og killingene, de gjorde ting hele tiden, hoppet og spratt. En av de siste dagene i august hadde vi en presentasjon om sauene og adferden deres oppe i et drivhus. Vi hang opp en plakat med grafer og bilder av sauer, snakket i vei om hva de gjorde. Hva gjorde de mest? Nei, de lå stort sett og sov.

Etter jobb drar jeg hjem. På veien stikker jeg innom butikken og handler inn til dagens middag. En dag handler jeg inn til en suppe med bønner og linser, tomater og fetaost, hvitvinseddik og olivenolje. Det blir en god suppe.

På kvelden går hunden og jeg på tur igjen. Vi går i en sirkel, gjennom den videregående skolen, forbi stasjonen, på den siden hvor togene fra Oslo kommer og går videre til Østfold, langs jernbanen og opp et boligfelt forbi en åker, oppover. Foran oss går et ungt kjærestepar, de går nok på videregående. Jeg vet ikke om skolen er begynt ennå, kanskje den ikke har det. Universitetet er i gang, det er der jeg jobber, men selv har ikke noen av emnene jeg har meldt meg opp i begynt ennå. Det er ennå to uker til de starter. Jeg gruer og gleder meg. Gruer meg mest fordi jeg er så usikker på om emnene jeg har meldt meg opp til er de riktige. Arbeidsmengden. Høsten er så kort, men det går sikkert bra. Det gikk bra i fjor, men man kan aldri vite hva som skjer, det kan alltid skje noe man ikke forventet.

Hunden og jeg går gjennom boligfeltet, så forbi åkeren med kløver og skogen (hver på sin side). Turen er ikke så lang. Det begynner å bli mørkt ganske tidlig. En annen dag løper vi og jeg kan kjenne den skarpe luften, den som betyr at det snart er høst.

onsdag 16. august 2017

FRI VILJE av Helga Hjorth

Opprinnelig publisert hos Fædrelandsvennen 15. august 2017. 

---
Da Vigdis Hjorth gav ut fjorårets kritikerroste Arv og miljø, blusset debatten om virkelighetslitteratur opp igjen for ente gang. Vigdis Hjorth ble kritisert for å bruke virkelige hendelser i sin roman som kunne sette virkelige personer i dårlig lys. Selv anmeldte jeg Arv og miljø uten å ta hensyn til nærheten romanen angivelig har til virkeligheten. Jeg leste den rett og slett som en roman, noe den ble publisert som, det er teksten i seg selv som er av betydning, ikke alt annet. Fri vilje av Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, er angivelig også en roman, men det er umulig å ikke også se på den som en kommentar til Arv og miljø, og følgelig kan den ikke leses for seg selv. Helga Hjorth, som den advokaten hun er, har med denne romanen på en måte skrevet et forsvarsskrift for familien sin. I boken er de samme hendelsene som i Arv og miljø, bare sett fra en annen persons ståsted. Dette gjør at min tidligere lesning av Arv og miljø som en roman for seg selv må revurderes. Ironisk nok er det Helga Hjorths roman og forsvarsskrift som gjør at jeg nå ser på Arv og miljø som noe tilknyttet virkeligheten. Om Helga Hjorth ikke hadde skrevet denne, kunne Arv og miljø fint fortsette å være bare en roman.

Fri vilje handler om en familie som opplever at en av dens familiemedlemmer, forfatteren Vera Lind, skriver en roman om dem. Dette liker de ikke, og romanens jeg-person Nina Lind bestemmer seg for å skrive sin versjon av de samme hendelsene. Nina Lind går på skrivekurs og ender opp med å skrive en annen roman om den samme familien. Helga Hjorth skriver helt greit. Sett i relasjon med Arv og miljø tenker jeg at det en trist roman, her brettes en familie som har gått i oppløsning ut foran hele det lesende Norge. Hvis Nina Lind (og Helga Hjorth) har den formening at romaner leses opp mot forfatterens virkelige situasjon, er det ikke rart at hun tror det hjelper å skrive en roman som en motreaksjon. Det hun glemmer er at romaner ikke nødvendigvis leses slik.

Virkelighetslitteratur er et begrep jeg ikke klarer å akseptere som noe adskilt fra annen litteratur. Vigdis Hjorth/Vera Lind er langt i fra den eneste forfatteren som skriver romaner som ligger tett opptil forfatterens eget liv. Man kan nevne de opplagte, som for eksempel Knausgård, men også de som ikke fullt så eksplisitt skriver om ting de selv har opplevd bruker jo sine egen liv i forfatterskapet. Ingen forfattere skriver jo ut fra ingenting, alle har levd et liv. Spørsmålet er nok heller i hvor stor grad man blander virkelige hendelser med diktning. Jeg vil påstå at de fleste (gode) forfattere gjør som Vigdis Hjorth/Vera Lind, i mer eller mindre grad. Kritikken mot Vigdis Hjorth/Vera Lind baserer seg på et misforhold mellom virkelige hendelser og diktning. Det noen synes å mene, inkludert Nina Lind/Helga Hjorth, er at det rett og slett er for mye av det første i forhold til det siste. Denne kritikken får Vigdis Hjorth/Vera Lind til tross for at hun selv har sagt at boken om familien er en roman. En roman bør tas som en roman, ikke som en påstand som må motbevises. Gang på gang i Fri vilje stiller Nina Lind spørsmål ved dette, hun lurer på hvordan det er mulig og kritiserer både anmeldere og redaktører for hvordan de så lett kan avfeie familiens bekymringer ved å si at boken er en roman. Det tyder på at Nina Lind mangler en forståelse for hva en roman er, og kommer til uttrykk i hennes sammenligninger av litteratur og jus, hvor hun setter dem opp mot hverandre og tydelig plasserer jussen over. Jussen er mer rettferdig synes Nina Lind å mene, der får man høre alles versjoner. Dette premisset er feil, for litteratur er noe annet. Litteratur handler ikke om å stille noen til veggs. Noe annet Nina Lind også tar feil av, er at hun tror at det lesende mennesket ikke selv er i stand til å forstå at en persons beskrivelser av en hendelse er denne personens beskrivelse av hendelsen. Nina Lind ser ut til å tro at lesende mennesker tar én persons beskrivelser som det eneste sanne, men leseren er i stand til å forstå dette selv. Dessuten vil god litteratur få frem dette. Arv og miljø fremstilte ikke søstrene til hovedpersonen som umulige og dårlige mennesker, tvert i mot, man kunne godt forstå uenighetene og spenningen mellom alle søsknene i familien, hvorfor de skrev, sa og gjorde som de skrev, sa og gjorde, selv om romanen ble skrevet i jeg-person. Empatien lå ikke bare for jeg-personen, men for alle. Dette kan ikke sies om Fri vilje, hvor Vera Lind beskrives nokså ensformig, det er vanskelig å få sympati for henne, og dermed også for hovedpersonen og de andre karakterene. At det er trist å lese den, henger mer sammen med hvorfor boken er utgitt, romanens rolle som forsvarsskrift og dens relasjon til Arv og miljø enn romanen i seg selv.