tirsdag 21. februar 2017

F for fysiologi

Jeg treffer M mens jeg står i kassa på Boksmia og kjøper en tjukk bok om fysiologi, Physiology of Domestic Animals. Jeg har ventet på den i et par dager, sist jeg var innom var de utsolgt og jeg prøvde å lese en alternativ bok på nett, men likte det ikke. Den var rotete, alle de ulike delene av nervesystemet gikk over i hverandre. Denne er bedre, sier jeg til P når jeg kommer hjem, den er mye mindre rotete. They use it in vet schools everywhere, sier jeg fordi foreleseren har sagt det, men det er kanskje ikke helt sant, det han egentlig sa var: Denne bruker de på mange veterinærskoler. Jeg har googlet, de bruker den i Norge og de bruker den i Estland, kanskje også Polen, legger jeg til. Den er tjukk og koster mer enn jeg liker å bruke på én bok, men det er ikke et alternativ å ikke ha den.

Etter å ha betalt boka går jeg og finner M blant reolene. Kjøper du alle bøkene du ikke får lånt av meg, spør jeg. Jeg har sagt at hun kan låne mine bøker fra i fjor, men vi har ikke hatt anledning til å treffes. Neida, sier hun. Men når skal vi utveksle bøkene? Kan du ikke komme på feministmøtet neste onsdag, sier M. Jeg har ikke vært der på kjempelenge, jeg vet ikke helt hvorfor, er det naturvernet som tar så mye tid, er det kjæresten min som tar så mye tid, kanskje litt, men jeg vil jo ikke innrømme det, at jeg noen ganger heller har villet spise middag sammen med P på kvelden enn å gå på enda et møte. Jeg skjenker Chris Kraus en stille takk i mitt sinn, men glemmer å gå på Litteratur på Blå når det skal handle om henne. Jeg sitter i senga til P og leser og drikker vin mens han skriver ved pulten sin når jeg kommer på det, shit, jeg skulle vært på Blå i kveld

P drar til USA neste uke, sier jeg, så jeg har ingen unnskyldning, jeg kommer. Jeg skriver det til og med ned i almanakken, sier jeg til M. Etter noen dager får jeg vite at det skal være bannermaling til 8. mars på møtet. Jeg sier det til P dagen før han drar; jeg skal egentlig på feministmøte i morgen, men det skal være bannermaling. Han spør om det er min fobi for arts & craft som slår inn. Ja, sier jeg, det er helt jævlig. Jeg hater det. Tanken på å bruke en kveld på å male bannere gir meg samme ugne følelse som natta før dagen vi skulle ha sløyd da jeg gikk på barneskolen. (Hver tirsdag kveld i et helt år lå jeg og grudde meg til morgendagen.) Jeg klager min nød til M på facebook-chat: Jeg vet jeg sa jeg skulle ta med bøkene og komme på feministmøtet, og det er veldig bra med bannere altså, men jeg hater arts & craft, serr. M sier at jeg ikke trenger å male, jeg kan bare drikke vin og snakke. Jeg er ikke så sikker på det, sier jeg og forteller om en gang vi hadde bannermaling med studentlaget til Natur & Ungdom og Naturvernforbundet og jeg prøvde å slippe unna ved å stå på kjøkkenet og lage chili sin carne til alle, men likevel fikk jeg høre fra L etterpå: Kan du ikke male litt, du sitter bare der og drikker øl. M lover at hun skal sørge for at jeg slipper å male denne gangen, bare kom! 

--

I kjelleren til Urbygningen sitter vi og leser fysiologi. Boken prøver å påstå at menneskehjernen er det mest kompliserte systemet vi kjenner til. De skriver det tre ganger. Jeg sier meg uenig, er ikke dette litt arrogant, sier jeg til de andre og husker på hva biologen Edward O. Wilson skrev i en av bøkene sine, det er ikke hjernen, men hvordan alle organismer samvirker med hverandre som er det mest kompliserte systemet i verden. 

Alle synes det de selv holder på med er det viktigste, sier P mens vi slår følge hjem fra universitetet i slapseføret. Dessuten er mennesket så besatt av seg selv, ikke rart så mange tror at menneskehjernen er det mest kompliserte. Det tenker jeg siden, men det er en tanke jeg har fått fra et annet sted, det må være en av øko-filosofene. 

Så leser jeg om hjernen. Jeg leser om synapsene, overførselen av signaler fra en nervecelle til en annen. Jeg leser om serotonin og dopamin og tenker at det er dette som er å være forelska, noen nevrotransmittere som hopper fra en pre-synapse til en post-synapse ved hjelp av vesikler og exocytose i cellemembranen. Nevrotransmitterne som setter seg på reseptorer i post-synapsen og på den måten åpner opp ionekanaler. Det er dette som skjer. 

Men også så mye mer. 

søndag 19. februar 2017

Bokklubb?

Det slo meg her en dag at jeg aldri har vært med i en bokklubb, og at det er ganske rart. Nei, faktisk har jeg tenkt på det med jevne mellomrom opp innimellom. Som tidligere humaniorastudent har jeg deltatt på utallige seminarer og kollokvier og snakket om poesi, Derrida og modernisme, men det er liksom ikke helt det samme. Nå jobber jeg som litteraturkritiker, men det er jo noe jeg gjør alene for meg selv. Jeg tenkte derfor at det var på tide å delta i en. Siden jeg har hendene fulle med andre ting, gidder jeg ikke å lage en egen bokklubb med det første, og jeg lurer på om noen av bloggleserne mine allerede har en bokklubb som kanskje kunne tenke seg et medlem til?

Jeg leser nesten alt, bortsett fra krim og løkkeskrift-bøker. Både sakprosa og skjønnlitteratur. Er interessert i litt av hvert: Feminisme, filosofi, politikk, økonomi, økologi m.m. Jeg leser fort, så frekvensen på møtene kan godt være ofte (eller sjeldnere, det gjør heller ikke noe). Jeg har forstått at man gjør litt forskjellige ting i bokklubb, så jeg kan nevne at jeg er kjempeglad i vin (og øl) og er ganske god på å lage mat om jeg kan få si det selv (mitt repertoar inkluderer vegansk og vegetarisk mat, kjøtt og fisk), men at jeg er mindre god på baking. Jeg bor i Ås, så jeg ser etter noe i Oslo-området.

Høres det bra ut? Kontakt meg på kathleen.rani.hagen@gmail.com. Håper vi høres!


Her har jeg tatt en selfie sammen med med Virginia Woolf,
som forøvrig er av yndlingsforfatterne mine. 

fredag 10. februar 2017

Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2017: Spiseforstyrrelsens kanon

Faksimile Klassekampen 8.2.2017. 


Spiseforstyrrelsens kanon



I disse dager vises teateroppsetningen av Linnéa Myhres «Evig søndag» på Trøndelag Teater. Jeg husker første gang jeg leste boka. Det var på toget over fjellet fra Bergen til Oslo, jeg var på vei til to ting: Til å besøke den daværende kjæresten min og til å få en spiseforstyrrelse selv. Jeg var i et avstandsforhold som skulle fortone seg slik: Helger hvor han sier at jeg kommer til å dø hvis jeg ikke spiser, hvorpå jeg svarer at det er det samme om jeg er død eller levende, tar toget tilbake til Bergen og fortsetter å sulte meg som før.
Å fortelle om hvordan en spiseforstyrrelse begynner er det mange som har gjort. Det finnes utallige bøker om jenter som blir syke, om hvordan de har det når de er syke, og til slutt om tilfriskningsprosessen.


«Evig søndag» er et sted midt imellom. Den handler om ei jente som er syk og deprimert. Hun beveger seg rundt i Oslo, vi blir fortalt om vanene hennes, hva hun spiser og hvordan hun spiser, hva hun gjør når hun føler hun har spist for mye. Vi vet at hovedpersonen er veldig nær forfatteren, tidligere kåret til Norges mest sexy kvinne. Vi tenker oss at hovedpersonen er tynn, pen og spennende – for det er hun jo. Å ha en spiseforstyrrelse er drittkjedelig, men det er vanskelig å forstå for en leser som er skjør og befinner seg i en livskrise.
I Kelsey Osgoods «How to Disappear Completely» (2013) avkler forfatteren mytene de syke omgir seg med. Hun tar opp hvordan historiene om de syke anorektikerne bygger opp en mystisk, glamorøs drømmeverden som de syke bare blir enda mer syke av, fremfor å vise den anorektiske tilværelsen slik den faktisk er: Dørgende kjedelig.


En av de mange historiene som går igjen, er historien om den unge, tynne – men ofte svært vakre – jenta som vandrer hvileløst rundt i bygatene på en slags leting. En av forfatterne Osgood avkler er Francesca Lia Block. Selv oppdaget jeg bøkene hennes som sekstenåring, da jeg hadde mitt første møte med anoreksi. I Blocks roman «Echo» (2001) beveger hovedpersonen seg fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, alt mens hun går rundt i Los Angeles på et eple om dagen. I poetisk språk romantiserer Block hovedpersonens spiseforstyrrelse: «I will not eat cakes or cookies or food. I will be thin, thin, pure. I will be pure and empty. Weight dropping off. Ninety-nine … ninety-five … ninety-two … ninety. Just one more to eighty-nine.»
Dette motivet finner man også i norsk litteratur, f.eks. i den kritikerroste «Klokken og sengen» av Eline Lund Fjæren. Her går en ensom jente med merkelige matvaner hvileløst rundt i Bergen. I «Monstermenneske» av Kjersti Annesdatter Skomsvold er det ei jente som skriver og løper rundt i Bergen til hun blir bemerkelsesverdig tynn. Jeg husker svært godt denne lille delen av romanen, nettopp fordi jeg leste den da jeg selv var syk. Osgood beskriver det godt: «Oppriktig nysgjerrighet er anoreksiens erkefiende; den dulter deg ut av deg selv, mens anoreksi bare er opptatt av å få deg til å krølle innover, gni på kantene av Selvet ditt til fingertuppene dine blør» (red. overs.). Slik er den lesende anorektikeren – besatt av sin egen sykdom.


Jeg saumfarte biblioteket for bøker om jenter med spiseforstyrrelser, jeg slukte dem rått, sammenlignet meg selv med de andre syke jentene: Var jeg tynnere enn dem, var jeg en like bra anorektiker som dem, var det noen vaner de hadde som jeg ennå ikke hadde prøvd ut? Når Myhre skriver: «Idet jeg reiser meg fra sengen og kommer ut på kjøkkenet, blir jeg stående med hendene presset mot kjøkkenbenken og kjenne innsiden av hodet snurre. Jeg vet hvorfor. Jeg titter bort på medisinene og vitaminene som ligger urørt på kjøkkenbenken, den tomme tallerkenen i vasken. Jeg har ikke spist på 18 timer, og jeg har vært våken i 20», vil den syke tenke: Jeg må også klare å avstå fra mat i over 18 timer!
Slik leste og lette jeg etter tips. Jeg bygget også på myten om meg selv: Det er spennende å ha en spiseforstyrrelse, for alle disse andre jentene som både er pene og kan skrive har jo også hatt det.


I kjølvannet av TV-serier som «Jeg mot meg», er det blitt mye fokus på hvor bra åpenhet om psykiske sykdommer er. Jeg tror at det snarere er tvert imot når det kommer til anoreksi. Ikke én eneste av bøkene jeg leste som syk avskrekket meg fra å sulte, snarere hadde de motsatt virkning: De var som fyr på bålet. Når man er syk med anoreksi sammenligner man seg med andre syke. Man vil være den tynneste, den sykeste. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre anorektikere. Den lesende anorektikeren konkurrerer med den skrivende anorektikeren. Hvem er det egentlig som har godt av disse bøkene? Det er i hvert fall ikke de syke. Forfatteren har i det minste et slags bevis på at hun har vært syk. De fleste har ikke muligheten til å skrive bok, og må klamre seg til identiteten som syk på andre måter - simpelthen ved å fortsette å være syk.
Da jeg var syk ble jeg sendt til Rådgiving om spiseforstyrrelser (ROS) av fastlegen. Der ble jeg møtt av en kvinne som spurte meg hvor stor prosent av tida min som gikk til å tenke på mat. Jeg løy og svarte 70 prosent. Sannheten var at det var det eneste jeg tenkte på. En av grunnene til at jeg løy var at jeg ikke ville være en person som dro til ROS. Jeg ønsket ikke en identitet som syk. Nå som jeg er frisk slår det meg at forfatterne av disse memoarene klamrer seg til en identitet som anorektiske.


Som et lesende menneske mener jeg selvsagt at all kunst og ytring skal være fri. Men jeg savner en annen tilnærming til bøker om spiseforstyrrelser. Jeg ønsker å stille spørsmål ved den ukritiske forestillingen om at all åpenhet om psykisk sykdom skal være så bra. Det kan være godt å vite at man ikke er alene, men det er av mindre verdi enn den faren det er å bygge på romantiseringen av anoreksi, som man ikke bare finner i litteratur, men også på Instagram-kontoer med beskrivelser som «recovering from anorexia» og «beat anorexia» og institusjoner i herskapelige villaer med samme navn som Hamsun-romaner.
Vil man anoreksi til livs: Skriv mindre om det.

tirsdag 31. januar 2017

Bøker lest i januar

SAKPROSA
1. GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl 
2. WE SHOULD ALL BE FEMINISTS av Chimamanda Ngozi Adichie

PROSA
3. MENSEN - antologi på Gyldendal
4. I LOVE DICK av Chris Kraus 




Dro på LA - A Fiction-utstillingen på Astrup Fearnley fordi jeg simpelthen elsker Los Angeles, nettopp på grunn av all litteraturen og mytene som spinnes rundt byen, men ble skuffet da det viste seg at forfatterne som var bidragene i utstillingen bare var samlet i en liten bok som man var nødt til å kjøpe separat. (Francesca Lia Block, Charles Bukowski, Bret Easton Ellis, John Fante, James Frey, Chris Kraus, Donna Tartt, bl.a.) Drakk dermed litt for mange dyre drinker med sake og handlet bøker i museumsbutikken i stedet, bl.a. Chris Kraus' I Love Dick. Det ble den beste skjønnlitterære boka jeg leste i januar, mens Gleden med skjeden ble den beste sakprosaboka jeg leste.

Forresten rakk jeg å lese ganske langt i Bret Easton Ellis' Glamorama før halve skjermen på lesebrettet mitt ble defekt. 

Mensen-boka var fornøyelig og We should all be feminists en fin liten bok om hva feminisme er. 

Nå som eksamen i januarblokka er unnagjort, skal jeg prøve å lese litt flere bøker, men vi får se. Dette semesteret er jo mitt siste på dette bachelor-studiet. Jeg skal blant annet lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave, det er ikke bare bare. Har også blitt frivillig i Røde Kors, joinet en en redaksjon og begynt å skrive mer for meg selv igjen. Var sågar én uke i Barcelona for å skrive i begynnelsen av måneden. (Men altså, én bok i uka bør jo være et minimum, ærlig talt.)

Tvi, tvi til meg selv! 

onsdag 18. januar 2017

GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Dahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17. januar 2017. 

---


Folkeopplysning på sitt beste

Velskrevet og vittig om kvinners seksualitet

”Vi er like glad i uttrykket seksualmoral som Jens Bjørneboe. Altså liker vi det ikke i det hele tatt,” skriver medisinstudentene Ellen Dahl og Nina Brochmann i ”Gleden med skjeden”, en uttalelse underskrivende helhjertet kan føye seg til. Derfor er det en glede å lese boken de har skrevet om et av menneskets mest myteomspennende organer. Dahl og Brochmann knuser myte på myte, alt i et språk som både er saklig, lett forståelig, engasjerende, oppløftende og vittig på en gang – dette er rett og slett helt brilliant. Jeg ble rett og slett glad av å lese denne boka, til tross for beskrivelsene av sykdommer, kjønnslemlestelse og den urett som er begått mot kvinner i den tro at det finnes noen såkalt ”jomfruhinne.” Grunnen: En så vennligsinnet og uklein bok om kvinners liv og seksualitet, helt fullstendig blottet for moralsk fordømmelse skal man lete lenger etter. For så lenge alle parter vil, så er jo sex et av livets goder. [M]ennesket er den eneste dyrearten som skammer seg over å ha sex,” skriver forfatterne, og slik trenger det jo ikke å være. Det samme gjelder kropp generelt. Jeg spør: Vil noen sørge for at denne boka blir pensum på ungdomsskolen? Og selv om forfatterne skriver i forordet (kalt ”forspill”) at boken er skrevet for kvinner, både de usikre og de som bare vil vite mer om sitt eget underliv, hadde det ikke gjort noe om gutter og menn også leste den – heller tvert i mot.

Når det er sagt, er det ikke bare ungdommer som kan få noe ut av denne boka. Det er nok mange i ulike aldre som kan lære noe nytt, så godt oppdatert som den er på ny forskning. Følelsen av aha! kommer mer enn én gang. Når den er lest, kan den etterpå godt brukes som oppslagsverk – gjerne i mer oppdaterte versjoner siden, alt ettersom ny forskning blir publisert. Jeg håper virkelig at mange vil ta seg bryet med å lese denne boka, for dette er folkeopplysning på sitt beste!

tirsdag 17. januar 2017

Ås, 17. januar 2017


Vi har sovet over hos hverandre åtte netter på rad. I blant lurer jeg på når en av oss kommer til å bli lei, når skal vi sove i hver vår seng? Det er ikke det at jeg vil det, jeg er ikke lei, men det er uvant. Jeg har ofte en trang til å være alene, men mer enn å være alene liker jeg å være sammen med dette mennesket. Det har alle fordelene ved å være alene, bare bedre. Vi sitter i timevis og leser. Jeg til og med skriver i hans tilstedeværelse, ligger i senga og noterer noe til et essay som jeg har hatt i bakhodet i to år. Forteller ham at jeg har prøvd å skrive det, men jeg ville for mye, skrev for mye om alt i ett essay. Det ble ikke noe bra, men det blir kanskje bra nå, jeg har tenkt på det lenge. Men det gjør ikke noe at ting tar tid, for det blir gjort, det tar bare den tiden det tar.

Noen ganger våkner vi hjemme hos ham, andre ganger hos meg. I blant må vi skyndte oss, jeg skal på forelesning, han skal rekke et tog. Andre ganger ikke. En morgen blir jeg liggende, jeg var på fest dagen før. Smøg meg ut fra min egen fest, tok kåpa over de tynne klærne, det hadde blitt minusgrader ute, det er ikke så langt å gå. En dag er det snø på bakken, endelig har det blitt snø. Men jeg har ikke rukket å lengte etter den, som om det som skjer rundt meg ikke affekterer meg som før. Jeg bryr meg, men jeg er ikke så sint.


En ettermiddag sitter jeg i Tårnbygningen og skriver om mutasjoner hos domestisert katt. Fire ulike mutasjoner gir kattene lang pels. Norsk skogskatt har en mutasjon som ingen av de andre langhåra kattene har. Jeg lurer på om jeg skal fordype meg i genetikk til høsten, det er flere ting jeg vil, men jeg klarer ikke å bestemme meg. På vei hjem kjøper jeg kaffe og appelsinsjokolade, køen er lang, folk er sikkert på vei hjem fra jobb. Det har ennå ikke begynt å snø, men når som helst nå, tenker jeg. Jeg bare føler det på meg. Sølepyttene har frosset for lenge siden, en dag mens K og jeg venter på at O skal finne frem sykkelen står vi og knuser is under føttene, isen ser ut som glassflak. Dere, sier O. Det er lenge siden det har vært kaldt.


Selv om det er kaldt skinner solen. Hver dag tar jeg et bilde av lyset som trenger seg inn. Den første dagen er lyset blått tidlig om morgenen. Hele stua er knallblå. Den andre dagen tar jeg et bilde av lyset inne på rommet hans, fra vinduet over skrivepulten og plantene. Ute i hagen er alt dekket av frost. Han er ute og handler til middag, jeg er fyllesyk og hører på radio. Det handler om syriske musikere i Tyskland, det har vært en krangel om noe, et orkester har kranglet med et annet, men jeg skjønner ikke hva krangelen handler om.


Den tredje dagen drar jeg hjem, jeg tar et bilde av lyset i stuen. Girlanderne henger i taket ennå, jeg må bære de ekstra stolene ned i boden. Jeg vasker over bordene og feier gulvet, det ligger papirrester fra innholdet i en piñata. Det blir lysere for hver dag nå, jeg innbiller meg at jeg kan merke det. 


Den fjerde dagen tar jeg et bilde av lyset som skinner inn i et klasserom, jeg har hele rommet for meg selv. Det er tomt her nå, i januar. På lesesalen sitter det bare tre andre. I fjor på denne tiden av året tok jeg et kurs i statistikk. Det var nitten minusgrader og krystaller i trærne. Vi skulle egentlig ha vært i Tanzania, vaksinene var allerede tatt. Jeg har vaksine for gulfeber, det er en sykdom som nesten ikke finnes noen steder. Hjemme hos oss bodde det to katter. Dagens Næringsliv var på besøk i leiligheten og jeg gjorde en nervøs opptreden på Dagsnytt atten. Etter eksamen dro jeg til Førdefjorden for å lenke meg til en boremaskin. Jeg ble hekta på statistikk og tenkte at jeg ville studere bioinformatikk, det kan jeg uansett holde på med hvis jeg studerer genetikk. Se, det er ikke en grille, sier jeg til meg selv, det holder seg interessant, jeg vil egentlig det samme hele tiden, det tar bare ny form. 


Jeg tok bussen hjem alene, gjennom fjord og fjell. I sekken hadde jeg et brev fra politiet, ti tusen kroner skulle jeg betale i bot. Jeg har fortsatt ikke betalt den, det vil jeg ikke. Senere samme år fikk jeg en fartsbot, en nokså stor en, den har jeg betalt for lengst. (Den fortjente jeg, jeg gjorde noe galt, jeg var ubetenksom.) Vi var på vei hjem fra Hadeland. Det var sommer, vi hadde kjøpt glass, jeg leste til virveldyreksamen; brukte all min tid på fugler, glemte at det også fantes fisk og gnagere. Mange arter fisk og mange arter gnagere. På glassene mine var det dompaper, jeg tok dem fram for å drikke Mintu, litt for mange glass med Mintu. Det er som å drikke After-Eight. Jeg kunne lukte alkohol da du gikk forbi, sier P når jeg kommer gående fra min egen fest. Med vinduene lukket?, sier jeg, det kan ikke være sant. (Kanskje?)


Selv om det blir lysere hender det ofte at det er mørkt når jeg drar hjem fra universitetet, uten at jeg er der spesielt lenge, eller i hvert fall føles det ikke slik, tiden bare renner fra meg, før jeg vet ordet av det er det ettermiddag og kveld igjen. Om mindre enn et halvt år er det sommer igjen, når det skjer kommer dette til å føles som i forrige uke. 

fredag 6. januar 2017

La Barceloneta, 6. januar 2017

Våkner langt ut på dag i Dramatikerforbundets leilighet i Barcelona etter flere mugger sangria og nattbad i sjøen. Spiser tørre skiver med spansk ost og feier opp sanden i dusjen. S sier at jeg var pysete, du stod på land og okket deg, jeg som i sommer løp ut i det arktiske hav i Longyearbyen, og til tross for varmerekord - det var fortsatt kaldere på Svalbard i juli enn det er i Barcelona i januar. (Men jeg gikk uti til slutt, det var mest bølgenes størrelse som bekymret meg.) Meksikaneren vi treffer utenfor Bar Jai-ca fryser og sier vi er gærne. Inne spiser vi katalanske tomatbrød, crochettas, oliven, mandler og et fat med saueost, mugger med sangria de vino, før vi forflytter oss langs stranden og palmene som ser ut som gull i skinnet fra gatelyktene. 

S er mer fyllesyk enn meg og går og legger seg igjen. Jeg leser nyhetene og mailer med folk som har lest annonsen min på finn. N skal flytte, jeg leter etter en ny en som ikke kommer til å bry seg dersom jeg slenger en bok her og en avis der. Jeg må skuffe en som er ute etter et vegetarisk kollektiv, det hender jeg lager chilli con carne og det vil jeg gjøre i fred, orker ikke andres moralske blikk når jeg allerede har en hemmende samvittighet på egenhånd. Den henger over meg og er slettes ikke i sync med alt jeg har lyst til. 

Andre ganger gjør jeg bare det jeg har lyst til. Når jeg blir liggende i sengen til langt over klokken ti (det er vanskelig å stå opp når den man er forelsket i ligger i samme seng) til tross for at det er eksamenstid og det er så mye å lese, så fryktelig mye å gjøre. Så mange artikler om blonde beach mice i Florida, domestiseringen av hvete og det biologiske mangfoldet i Amazonas. (Men mitt mantra er jo (antagelig til irritasjon hos noen av mine medstudenter): Det finnes viktigere ting enn eksamen. Som f.eks. å lese noe for lærdommen i seg selv. Eller rett og slett en forelskelse, for hvor ofte skjer det? Hvor ofte er den gjengjeldt og tenk om han ikke er der i morgen? Tenk om verden på et eller annet finurlig/brutalt vis tar han fra meg.) 

V skriver på facebook at karakteren i genetikk ligger ute, og jeg går inn på Studentweb. Forbereder meg på D (forventer man det verste blir man aldri skuffet i livet), men får en A, svart på hvitt står det på skjermen. Det til tross for konsentrasjonsproblemer hele høsten gjennom (det er det som skjer når jeg er forelsket), jeg feirer det med en slurk vann, klokken er to på ettermiddagen i Barcelona, men jeg er fortsatt sliten etter i går. Jeg som var sånn i tvil, går dette bra eller ikke, men det gikk bra. Det gikk bra. 

lørdag 31. desember 2016

Bøker lest i desember


Èn av bokhyllene mine (+ hund). 



Hadde siste eksamen ganske sent, og etter det har jeg stort sett vært på fylla. Alle unnskyldningene. I 2017 skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort i år. Jeg skal også lyst-lese litt mer. 

Mengele Zoo var den beste skjønnlitterære boka jeg leste. Jeg leste Nygårdshaugs Chimera i sommer og kan ikke fatte at disse to er skrevet av samme forfatter. Bortsett fra at temaet er det samme (øko-fascisme/-terrorisme) er kvaliteten på bøkene ekstremt forskjellig, skulle tro de var skrevet av to ulike forfattere. 

Ellers anbefaler jeg også Sapiens. 

Godt nyttår og godt nytt år!


SAKPROSA
1. SAPIENS. EN KORT HISTORIE OM MENNESKEHETEN av Yuval Noah Harari
2. THE MEANING OF HUMAN EXISTENCE av Edward O. Wilson

PROSA
3. ANNIHILATION av Jeff VanderMeer
4. MENGELE ZOO av Gert Nygårdshaug

POESI
5. HVORFOR ER JEG SÅ TRIST NÅR JEG ER SÅ SØT av Ingvild Lothe