tirsdag 25. april 2017

Økologisk kunnskap

Etter 102 vitenskapelige artikler, seks bøker og tre rapporter skrev jeg ferdig fordypningsoppgaven i økologi i går. Hva passer bedre enn å sitere Aldo Leopold: 

En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk. En økolog må enten gjøre skallet sitt hardere og late som om vitenskapens konsekvenser ikke har noe med ham å gjøre, eller han må være legen som ser dødsmerkene i et samfunn som tror det er sunt og ikke vil høre noe annet. 

mandag 17. april 2017

Påske, del 2 (+ boktips)



Fikk ikke lest noe særlig skjønnlitteratur i påska, men jeg leste De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen av Anne Karin Sæther, om norsk oljehistorie og Norges dobbeltrolle i klimakampen. Særs interessant. Anbefales på det sterkeste til alle Statoil-eiere. Skal anmelde den for Fædrelandsvennen, men enn så lenge går det an å lese litt om den på bloggen til Cappelen Damm her.

Ellers har jeg skrevet ferdig to tredjedeler av bacheloroppgaven, planlagt en reise med den transsibirske jernbanen og savnet Instagram.

søndag 9. april 2017

Påske!



Gikk tur med hunden forrige søndag og falt ned i en sølepytt med mobiltelefonen i baklomma, så nå er jeg mobilfri og det passer egentlig ganske fint siden jeg bruker denne påskeferien på å skrive bacheloroppgave om eco-evolutionary dynamics. Tilbringer dagene med forskningsartikler og skriving, i selskap av en hund og en også skrivende mann. Det er i det hele tatt meget hyggelig. Innimellom leser jeg litt skjønnlitteratur, denne helga har jeg lest både Senteret av Victoria Durnak og Unngå øyekontakt av Nora Aschim (i en fluktstol i hagen). På soveromsgulvet ligger en liten stabel med bøker (Vigdis Hjorth, Lucia Berlin, Kristine Næss). Opplever for tiden både leselyst og en meget god arbeidsdisiplin og jeg tror kanskje jeg vet hvilken master jeg skal ta. (Stikkord: Planter og genetikk!) Jeg kan nesten ikke tro at jeg snart er ferdig med enda en bachelorgrad. Disse tre årene har gått fort, og snart er det sommer igjen, herregud. Gleder meg til det og gleder meg til alt, gleder meg til å drikke øl på skjærtorsdag.

God påske!

fredag 31. mars 2017

Bøker lest i mars


PROSA
2. VENTEROMMET I ATLANTEREN av Mona Høvring
3. OPPLØSNINGSTENDENSER av Nina Lykke
4. XEROXDAGER av Caroline Kaspara Palonen
5. VÆR SNILL MED DYRENE av Monica Isakstuen
6. HAVENDE av Gunstein Bakke
7. ALLE NYANSER AV SINNE av Mari Tveita Stagrim

POESI
8. MANNEN ER VAKKER FRA LIVET OG OPP av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas



Det ser nesten ut til at jeg bare leste norsk forfattere i mars, men det er ikke helt sant, for jeg er nesten ferdig med Skjønnhet er et sår av indonesiske Eka Kurniawan, men altså ikke i tide for denne månedsoppsummeringen. Jeg har også lest litt i Whitmans Leaves of Grass, som jeg kom halvveis i sommeren for snart to år siden, før jeg glemte den bort under stuebordet. (Under stuebordet er det en stor samling av halvleste bøker og litteraturmagasiner. Ute av syne - ute av sinn.) Det har vært ganske interessant å se hva jeg understreket og hvor jeg brettet eselører for to år siden, det er ofte jeg ikke forstår hvorfor. 


Nå er det under to måneder til jeg er ferdig med bachelorgrad nummer to og påskeferien er rett rundt hjørnet. Jeg er for tiden rammet av en stor lese- og skrivelyst, så det passer egentlig veldig fint. Å lese vitenskapelige artikler og skjønnlitteratur om hverandre funker fett. 

Den aller beste boka jeg leste denne måneden må ha vært Harehjerte, og hvorfor kan dere lese her. I tillegg likte jeg både Vær snill med dyrene og Venterommet i Atlanteren veldig godt, og jeg lo av Xeroxdager. Den minte meg om da jeg var tjue år, jobbet fulltid i en burgersjappe med jævlig dårlige arbeidsforhold, bodde med en ti år gammel kjæreste som var 50/50 arbeidsledig/kortidsansatt og var misunnelig på ei jente som jobbet på den lokale kaffebaren fordi hun var så INNMARI SØT og det var ikke jeg. LOL.

Den kjipeste boka var Havende, bare en masse ord for ordenes skyld. Mannen er vakker fra livet og opp var også ganske kjip; kjip og simpel - måtte det virkelig to mennesker til for å skrive disse fåtallige sidene?

torsdag 30. mars 2017

Mars

Jeg finner ikke den grå frakken min, den jeg bruker på grå vårdager, når det er for varmt til tjukke kåper i ull, men også for kaldt til å ha på seg små jakker som slutter over hofta. Kanskje er det regnværsdager som passer den best, grå vårdager når det yrer litt. Det gjør ikke det denne kvelden, jeg har drukket en halv flaske rødvin for meg selv og synes den grønne kåpa er altfor tung, jeg kan ikke ha på den, men jeg finner ikke den grå. Antagelig har jeg lagt den ned i boden, la jeg den ned i boden i høst fordi jeg har altfor mange ting, altfor mange ting her oppe i garderoben min som dekker en hel vegg på rommet mitt. Alle skjortene og kjolene og kåpene som henger på kleshengere i et skap, i et ordentlig skap. Det har vært vår hele uka, de første dagene ville jeg bare lukke meg inne på rommet mitt og stenge lydene og lyset ute. (Rullegardin og lydisolerte vinduer.) I fjor trodde jeg at det skulle bli slutt på denne melankolien som alltid dukker opp med våren i det jeg begynte å interessere meg for fugler, neste år, tenke jeg, neste år kommer jeg bare til å speide etter fugler og glede meg over våren, men jeg gjør ikke det, det ble liksom ikke sånn. Men jeg vil ikke være en sånn en. Jeg vil ikke være en som engster seg og takker nei til middager fordi jeg i flere dager har tolket det alle sier i aller verste mening. Det føles ut som en ekstra kjip pms, men jeg har ikke pms. Det er ikke det det er. I år er jeg til og med forelsket i en mann som er mer enn jeg noen gang har drømt om, som egentlig er feil å si, i og med at jeg aldri har drømt om en mann, faktisk hadde jeg det helt fint før han dukket opp og ble noe av det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Jeg visste ikke at man kunne være så lykkelig. Ikke visste jeg heller at det er mulig å føle seg så lei meg som jeg gjør likevel. Dette gidder jeg ikke, tenker jeg om våren som er altfor varm og som får meg til å ta av meg skjerfet på vei hjem, legge det i sekken som sikkert snart ryker, den ene lomma som jeg alltid har nøklene i er ødelagt, glidelåsen funker ikke lenger og jeg prøver å ha nøklene i lommene på jakka, men i jakkelommen er det hull, så jeg legger nøklene i baklomma på buksene, dessverre ikke i lommene foran fordi jeg klarte å kjøpe dame-bukser som ikke har ordentlige lommer, bare late-som-lommer, og hva er vitsen med det, det er jo et poeng med lommer annet enn at de ser fine ut, de er til å ha nøklene i, telefonen, lighteren, hvem vil ha bukser uten lommer, så jeg blir sittende med nøkler i baklomma. En dag kommer de til å falle ut når jeg går på toalettet for å tisse. De kommer til å falle ut og havne i dass, eller de kommer til å falle ut uten at jeg merker det, og jeg kommer ikke til å merke det før jeg kommer hjem, til jeg står utenfor døra mi med avisen under armen og en pose med dagligvarer, kanskje med en boks iskrem, som kommer til å smelte før jeg kommer meg inn. Det kommer til å skje.

For alt som kan gå galt, det skjer. Og alt som kan gå bra, det skjer også. 

HAREHJERTE av Ingrid Melfald Hafredal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i mars. 
--
Nydelig prosa om det vanskelige 
Om livet på en institusjon


”Harehjerte” er en roman om menneskene på en institusjon – både om ungdommene som av ulike grunner er innlagt på det psykiatriske sykehuset og om de som jobber der. Om noen får man vite mer om enn andre, men det føles likevel nok. Kanskje mer enn å være et portrettgalleri handler romanen om hvor skjørt livet kan være og hvor vanskelig det kan være å leve, om man så er ung, gammel eller et sted i mellom. For noen kan det bli så vanskelig at man havner på psykiatrisk, men det utelukker ikke at det kan være vanskelig også for dem som ikke havner der. Uten å bagatellisere psykisk sykdom, kan det likevel være vanskelig å se hvor grensen går – alle streber jo med sitt. Denne skjørheten beskriver Melfald Hafredal godt med sin delikate prosa, hun gjør ikke de psykiske lidelsene til noe spesielt, men behandler dem likevel med det alvoret menneskene som lider under dem fortjener.


Romanen minner meg om filmen ”Stjålne år” fra 1999 – foruten det opplagte utgangspunktet, en institusjon med unge mennesker, er stemningen og melankolien noe av det samme, og at den samme melankolien ikke får bli stående uutfordret. Javisst er og kan livet være vanskelig, men må det alltid være det? Er ikke livet også noe mer? Som en av karakterene er et godt bilde på der hun titter ut av vinduet og sammenligner alderen sin med den unge gutten som kjører gressklipper over plenen. Han har en alminnelig sommerjobb, hun er innlagt på en institusjon. Hun kunne også ha kjørt gressklipper.

Men selv om ”Harehjerte” er trist, er den ikke bare det. Romanen utstråler også noe håpefullt; ikke sterkt, bare så vidt, men like fullt der. For kan det ikke tenkes at det neste sommer er June som står og selger iskrem til de sommerferierende? Kanskje, kanskje ikke. Uberørt er jeg i hvert fall ikke etter å ha lest ”Harehjerte”, for oss velfungerende kan det være godt å bli påminnet om at livets letthet ikke alltid er en selvfølge.

onsdag 15. mars 2017

Sult og romantikk

Tirsdag 4. april klokken 19 skal jeg samtale i paneldebatt med Ingeborg Senneset og Eline Lund Fjæren om spiseforstyrrelser i litteraturen på Litteraturhuset i Bergen. Ordstyrer blir Hilde Sandvik. Kom, kom!








tirsdag 14. mars 2017

Plastic challenge, dag 6 (finale)

Hvordan gikk det egentlig med plastic challenge? Jeg glemte det litt bort. På rommet mitt ligger en pose full av plast som jeg ikke fikk veiet fordi jefg plutselig hadde så mye annet å gjøre, så mange kroppsdeler å lese om i fysiologien, så mange bøker å lese, så mye å skrive. Ikke at jeg har dårlig samvittighet for å ha brukt tiden på å skrive og lese, det har jeg aldri, men dårlig samvittighet for å bruke mye plast har jeg definitivt. Ikke vet jeg helt hva jeg kan gjøre, jeg ble i hvert fall bevisst forbruket mitt. Kanskje er det forbud som er den beste veien å gå, fordi jeg er for lat til å gjøre det selv. Skal jeg bruke mye tid på å ta toget til Oslo for å handle løsvekt på innvandrersjapper? Det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å fortsette å handle på dagligvarebutikken i nabolaget. Jeg kommer til å glemme å ha met nettet på butikken noen ganger, hvorfor kan ikke plastposer bare forbys? Sånn som det ble i Delhi nylig. Hvorfor kan ikke plastikkbestikk bare forbys?



Er jeg nødt til å gå i dyre, hippe kaffesjapper i Oslo for å kjøpe kaffe i løsvekt? Det har ikke jeg råd til. Jeg er dessuten fornøyd med kvaliteten på butikkaffe, det er helt greit for meg. Prisen er helt ok. Jeg drikker altfor mye kaffe til å kjøpe dyrere kaffe. Må jeg drikke mindre kaffe? (Det går ikke.) Jeg må ha kaffe. 

Hva har jeg lært av denne utfordringen? Jeg har lært at det er mye man skal tenke på som forbruker (og liberalist), og at det er mye lettere å bare bli påprakket en rekke forbud. Hvis ikke jeg klarer å gjøre så mye med forbruket mitt, jeg som bryr meg, hvordan skal andre da forventes å gjøre det?