fredag 6. januar 2017

La Barceloneta, 6. januar 2017

Våkner langt ut på dag i Dramatikerforbundets leilighet i Barcelona etter flere mugger sangria og nattbad i sjøen. Spiser tørre skiver med spansk ost og feier opp sanden i dusjen. S sier at jeg var pysete, du stod på land og okket deg, jeg som i sommer løp ut i det arktiske hav i Longyearbyen, og til tross for varmerekord - det var fortsatt kaldere på Svalbard i juli enn det er i Barcelona i januar. (Men jeg gikk uti til slutt, det var mest bølgenes størrelse som bekymret meg.) Meksikaneren vi treffer utenfor Bar Jai-ca fryser og sier vi er gærne. Inne spiser vi katalanske tomatbrød, crochettas, oliven, mandler og et fat med saueost, mugger med sangria de vino, før vi forflytter oss langs stranden og palmene som ser ut som gull i skinnet fra gatelyktene. 

S er mer fyllesyk enn meg og går og legger seg igjen. Jeg leser nyhetene og mailer med folk som har lest annonsen min på finn. N skal flytte, jeg leter etter en ny en som ikke kommer til å bry seg dersom jeg slenger en bok her og en avis der. Jeg må skuffe en som er ute etter et vegetarisk kollektiv, det hender jeg lager chilli con carne og det vil jeg gjøre i fred, orker ikke andres moralske blikk når jeg allerede har en hemmende samvittighet på egenhånd. Den henger over meg og er slettes ikke i sync med alt jeg har lyst til. 

Andre ganger gjør jeg bare det jeg har lyst til. Når jeg blir liggende i sengen til langt over klokken ti (det er vanskelig å stå opp når den man er forelsket i ligger i samme seng) til tross for at det er eksamenstid og det er så mye å lese, så fryktelig mye å gjøre. Så mange artikler om blonde beach mice i Florida, domestiseringen av hvete og det biologiske mangfoldet i Amazonas. (Men mitt mantra er jo (antagelig til irritasjon hos noen av mine medstudenter): Det finnes viktigere ting enn eksamen. Som f.eks. å lese noe for lærdommen i seg selv. Eller rett og slett en forelskelse, for hvor ofte skjer det? Hvor ofte er den gjengjeldt og tenk om han ikke er der i morgen? Tenk om verden på et eller annet finurlig/brutalt vis tar han fra meg.) 

V skriver på facebook at karakteren i genetikk ligger ute, og jeg går inn på Studentweb. Forbereder meg på D (forventer man det verste blir man aldri skuffet i livet), men får en A, svart på hvitt står det på skjermen. Det til tross for konsentrasjonsproblemer hele høsten gjennom (det er det som skjer når jeg er forelsket), jeg feirer det med en slurk vann, klokken er to på ettermiddagen i Barcelona, men jeg er fortsatt sliten etter i går. Jeg som var sånn i tvil, går dette bra eller ikke, men det gikk bra. Det gikk bra. 

lørdag 31. desember 2016

Bøker lest i desember


Èn av bokhyllene mine (+ hund). 



Hadde siste eksamen ganske sent, og etter det har jeg stort sett vært på fylla. Alle unnskyldningene. I 2017 skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort i år. Jeg skal også lyst-lese litt mer. 

Mengele Zoo var den beste skjønnlitterære boka jeg leste. Jeg leste Nygårdshaugs Chimera i sommer og kan ikke fatte at disse to er skrevet av samme forfatter. Bortsett fra at temaet er det samme (øko-fascisme/-terrorisme) er kvaliteten på bøkene ekstremt forskjellig, skulle tro de var skrevet av to ulike forfattere. 

Ellers anbefaler jeg også Sapiens. 

Godt nyttår og godt nytt år!


SAKPROSA
1. SAPIENS. EN KORT HISTORIE OM MENNESKEHETEN av Yuval Noah Harari
2. THE MEANING OF HUMAN EXISTENCE av Edward O. Wilson

PROSA
3. ANNIHILATION av Jeff VanderMeer
4. MENGELE ZOO av Gert Nygårdshaug

POESI
5. HVORFOR ER JEG SÅ TRIST NÅR JEG ER SÅ SØT av Ingvild Lothe

onsdag 30. november 2016

Bøker lest i november




Til tross for masse å gjøre, at Svalbard på et tidspunkt var varmest i landet, at USA valgte en president som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, semesteroppgaver som skal leveres inn og eksamenslesing, har november vært en sykt fin måned for min del. November har flydd forbi. Er forelska, teit, glad og driver snart vennene mine fra vettet. Livet altså, det kan være sånn som dette. Og snart er det studiefri, da skal jeg skrive. Fyttikatta, som jeg lengter etter det. Enn så lenge gjenstår det å lese en del Høyesterettsdommer og vitenskapelige artikler om polyploidy hos hvete.

Leste ikke noen dårlige bøker denne måneden, så jeg nøyer meg med å si at den beste leseopplevelsen var Hillbilly Elegy. Meget god og interessant bok om Rustbeltet i USA, om dem som mange av oss middelklasseeuropeere arrogant liker å avfeie som 'white trash'. Hadde faktisk problemer med å legge den fra meg.


PROSA
1. LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem

SAKPROSA
2. LANDSKAP I ENDRING av Dag O. Hessen
3. HILLBILLY ELEGY: A MEMOIR OF A FAMILY AND CULTURE IN CRISIS av J.D. Vance

fredag 18. november 2016

Nordlyset

Når kommer du hjem fra villmarken, spør han. Snart, sier jeg. Jeg sitter på toget hjem. I bagen min over setene ligger svett ullundertøy og avgiftsfri vodka. De siste dagene har jeg tilbragt på Svalbard. Jeg har sett nordlys og opplevd mørketiden for første gang. Nordlyset kunne vært grønnere, månen tittet fram og overlyste det hele, men jeg så det. Jeg så hvordan det beveget seg. Øyeblikket var noe jeg hadde forestilt meg i årevis. På rommet mitt ligger det en post it-lapp hvor jeg har skrevet ned de viktige tingene her i livet, hva er det som er viktig å gjøre her i livet, og på et av punktene stod det: Se nordlyset. Listen er kort, det er ikke mange punkter på den. De andre er: Skrive en roman, ta en mastergrad, kjøpe en hest, fortsette å gjøre alt jeg kan for å redde verdens biologiske mangfold. Jeg skrev lappen i en periode hvor jeg følte at ting hadde begynt å skli ut, jeg følte jeg hadde mistet fokus. Det var plutselig blitt så mye annet, uviktige ting tok altfor stor plass. Kort og presist måtte jeg minne meg selv på hva livet egentlig dreier seg om, hva jeg selv har valgt at det skal dreie seg om.

Betydningen av nordlyset kan diskuteres. Nå har jeg sett det, uten å bli en ny person. I overført betydning representerer kanskje ønsket om å se nordlyset at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nordlyset har jeg villet se siden jeg var ungdom, minst, nå er jeg snart tretti. Slik er det med mange ting. Man får ikke alt man vil med en gang, men det kommer. Det er en tid for alt, så å si.

Mannen jeg tilbragte fem år med klagde ofte på hvordan jeg alltid sa jeg skulle ting, uten at det ble noe av. Det er ikke sant. Mye av alt jeg har villet har skjedd, det har bare tatt tid. Fem år er ikke en lang nok observasjon. Mange av tingene jeg ennå ikke har oppnådd, bekymrer jeg meg ikke over. Det kommer til å skje, tenker jeg, det tar bare tid.

Jeg spør vennene mine hva de ville ha sagt til sitt 16-årige jeg, hvilket råd ville de gitt. Mange svarer at de skulle sagt at det var ikke så viktig å bry seg om hva andre mener. Et godt råd, for de fleste gir jo faen. Akkurat dét er det beste med alderen - jo eldre man blir, jo mindre bryr man seg om hva andre synes. Jeg ville sagt til mitt 16-årige jeg: Slapp av, alt ordner seg - på en eller annen måte.

onsdag 2. november 2016

Rus

En ettermiddag sitter jeg og skriver, jeg har en middagsavtale med en venn som jeg kommer for sent til. Når jeg ankommer sier jeg unnskyld, selv om forsinkelsen ikke var så stor, for noe av det verste jeg vet er når folk kommer for sent eller ikke holder avtaler. Han sier at det ikke gjør noe, et kvarter slingringsmonn må man vel regne med. Ikke hos meg, sier jeg.

Jeg forteller ham at jeg har tusen ting å gjøre i studiene, det er en semesteroppgave jeg såvidt har begynt på og en mindre oppgave om Darwins finker som skal leveres til over helga. Jeg skal dessuten arrangere en hyttetur til Naturvernforbundets hytte i helga, og på fredag er det en biologkonferanse. Dette er det tyngste semesteret noensinne, sier jeg til N. Det er ikke ofte man hører sånt fra deg, sier N. Jeg har ikke en gang løpt, sier jeg. Jeg har ikke løpt på nesten to uker, kanskje over to uker, jeg har mistet oversikten. Men jeg løper for å hindre rastløshet, og det har jeg ikke nå. 

Jeg forteller pappa i bilen på vei hjem fra en kort hyttetur: I januar skal jeg leie et hus i Hellas og skrive. Han sier: Hvis det var jeg som måtte skrive, så hadde jeg bare gjort det med en gang, ikke ventet til siden. Jeg vet ikke om det er godt råd, men det er det jeg allerede har gjort. Altfor ofte i høst har jeg skjøvet studiene bort og skrevet i stedet. 

Jeg kommer for sent til nesten alt. Til øvingstimene, til forelesningene, til avtaler med venner. Noen ganger er det min skyld, andre ganger har det vært togstreiken, utenfor min kontroll, men det jeg kanskje kunne ha gjort var å dra i god tid. Jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan bruke sykkelen min. Det går mye fortere med den. 

S og jeg har kjøpt flybilletter til Barcelona. Vi skal sitte i en leilighet langt borte fra folk vi kjenner og skrive. Det klør i fingrene mine, i sjela, det er alt jeg vil. Jeg sier til P på en fest at det eneste jeg egentlig vil i livet er å skrive, selv om det ikke gjør meg lykkelig. Vi snakker om hvordan livet er. Hva er det som gjør oss fornøyde? 

Vi er hjemme hos meg, hver for oss, han i stua, jeg på rommet mitt ved skrivepulten. Vi skriver begge to. Jeg skriver en litteraturanmeldelse og blir ferdig. Jeg er ferdig, sier jeg. Føles det ikke godt, sier han. Jo, sier jeg, men det var ikke så langt. Det spiller vel ingen rolle, sier han, ingenting er som å bli ferdig med å skrive. Det er sant, sier jeg. Men det varer kortere og kortere for hver gang. Før kunne jeg være fornøyd lenge etterpå, nå blir jeg fort urolig igjen. 

Det jeg har slitt med i årevis er min mangel på strukturerende plott. Stort sett har jeg skrevet fra dag til dag, protagonistene har ikke gått fra A til B, alt har bare vært i en salig røre. Jeg har også vært splittet mellom to prosjekter, begge to har jeg tenkt på som to paralleller i årevis. Plutselig slo det meg hvordan jeg kunne fusjonere dem sammen, og plutselig fikk jeg plottet mitt. Begge deler skjedde samtidig. Da det skjedde følte jeg en stor glede og oppspilthet, jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke hadde tenkt på før. Det hadde vært rett foran nesen min hele tiden. Det var så enkelt, likevel ville det romme alt. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle få alle delene jeg har jobbet med siden jeg var nitten til å passe sammen. Plutselig skjønte jeg hvordan delene skulle settes sammen til et hele.  

Og er det ikke det som er poenget med å skrive, å strukturere alt man tenker på, å forsøke å skape orden av kaos? Det er alt jeg vil. 

mandag 31. oktober 2016

Bøker lest i oktober

























Tror jeg har det travleste semesteret noensinne, likevel har jeg lest noen bøker. De aller beste bøkene var Om sommeren og Historia om det tapte barnet, mens den kjipeste boka var Du dør ikke. Og apropos Knausgård, så var jeg på Oslo Nye her forleden og så Riksteaterets oppsetning av Min kamp. Det var faktisk veldig bra. Anbefales!


PROSA
1. OM SOMMEREN av Karl Ove Knausgård
2. HISTORIA OM DET TAPTE BARNET av Elena Ferrante
3. DETTE ER HELT NØDVENDIG av Benedicte Meyer Kroneberg
4. DU DØR IKKE av Linn Strømsborg
5. HVER GANG DU FORLATER MEG av Linnéa Myhre

torsdag 20. oktober 2016

60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 4. oktober 2016. 


Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt
Ujevn sakprosa i tegneserieform.


Åtte av ti biografer som gis ut i Norge i dag, handler om menn. Dette syntes Breen og Jordahl var for ille, og derfor har de samarbeidet om å lage denne tegneserieboka om 60 norske kvinner. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, lyder undertittelen. Dette er virkelig for de som har det travelt. Hver kvinne får sine 2-4 sider. Det føles ut som en slags speed-dating. Ikke før man har rukket å lese litt om en kvinne, er det videre over på neste. Kanskje litt for fort etter min mening. Det er flere ganger jeg tenker at denne kvinnen skulle jeg gjerne lest mer om. Samtidig er man jo blitt advart: Dette er en bok for dem som har det travelt. Og kanskje er det nettopp en god ting at boka gir leseren en smakebit på alle de grepa kvinnene som har levd og gjort sitt for kvinnesaken i dette landet. Den evner å pirre nysgjerrigheten, så er det opptil leseren å oppsøke videre litteratur om kvinnene. Og om ikke, så har den i hvert fall gitt en oversikt.

Det er en spenstig og til tider morsomt bok, men boka mangler den snerten som forfatternes tidligere samarbeidsprosjekt, F-ordet, hadde. (Sammen med en tredje forfatter, Madeleine Schultz.) Det er som om 60 damer du skulle ha møtt prøver å være like kul, men ikke får det helt til. Hva man får vite om hver enkelte kvinne er dessuten ikke alltid like interessant. Enkelte ganger kan det nærmest virke som om det man får vite om en kvinne bare er fyllstoff fordi forfatterne ikke fant noe mer interessant å fortelle om vedkommende. Det er også kvinner jeg savner. Hvor er for eksempel Hanna Resvoll-Holmsen, Norges første kvinnelige naturverner og en pioner innenfor botanikk og realfag i akademia? Det er en skam at hun ikke er med! Det er klart det ikke er plass til alle, men enkelte av de omtalte kvinnenes meritter blekner i forhold til hennes. Dessuten virker det litt rart å bruke så mange sider på Sonja Henie når poenget med boken er å fremheve de som er tilsidesatt i historien. Alt i alt et spennende prosjekt, men med et ujevnt resultat.  

onsdag 19. oktober 2016

Demninger

Midt i en forelesning om et nytt kartleggingssystem for naturtyper i Norge kjenner jeg det. Det knyter seg i brystet, noe som minner om sommerfugler i magen kommer til, bortsett fra en viktig faktor, de er ikke knyttet til glede. Jeg er ikke forelska i noen, situasjonen jeg befinner meg i er vanlig, menneskene som omringer meg er de samme som alltid. I ukevis har jeg befunnet meg i dette klasserommet en gang i uka, det må være noe som kommer innenfra som utløser den klamme følelsen, hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å få puste, tenker jeg. Rekker jeg ut, tenker jeg. Kanskje jeg må spy, tenker jeg og kjenner en vag antydning til kvalme før det roer seg ned, men ikke uten at knuta i brystet forblir, følger med meg til lesesalen og forhindrer meg i å gå inn i kantinen og spise lunsj. Tanken på mat gjør meg kvalm, som i morges, i går og i forgårs. Dette kan ikke fortsette, sier den rasjonelle delen av hjernen. Jo, sier den andre som ikke klarer å håndtere alt sammen, det er altfor mye. Kanskje det går over, ok, sier den rasjonelle og slik møtes de på halvveien. Jeg gir deg noen dager til, sier den rasjonelle. Så får vi se. Likevel vet jeg hva som venter. På fredag er det fest, jeg har sett på attending-lista hvem som kommer og det var ikke behagelig. Jeg må ikke dra på festen, jeg kan la være, kan jeg ikke, det føles likevel ikke som et alternativ, jeg gå. Jeg kommer til å drikke for mye og gjøre teite ting, også N tror det, hun mener det er typisk meg. Du gjør jo ganske drastiske ting, sier hun. Dramatiske ting. Jeg er en dramatiker, kanskje en drama queen, jeg liker ikke å tenke på at jeg kanskje er det, vil ikke være det, kan du ikke bare drikke mindre, sier N stadig vekk, men det er lettere sagt enn gjort, jeg har ikke kontroll, mister den, ser for meg hvordan det kommer til å skje. Jeg kan jo ikke ikke dra, det er å sluntre unna, jeg ville gått på denne festen hvis livet var alminnelig, altså dersom jeg befant meg i en tilfreds væren så å si, jeg skal vel ikke flykte heller. Dessuten er det F som skal ha festen og jeg gleder meg til treffe ham. På fredag, sier han. Jeg får ikke ikke komme.

Jeg søker ly på lesesalen, prøver å lese artikler om hogst i Amazonas, det er heldigvis lenge til neste forelesning, eller uheldigvis, jeg har lyst til å løpe en mil, enten det eller kjøpe sigaretter, en av de tingene. Jeg skal kaste ut matrestene fra forrige uke når jeg kommer hjem, ikke fordi det er gammelt og uspiselig, eller jo, det er uspiselig, tacolefser og brød, det skal jeg ikke ha. Og nøttene, rester fra fjellturen vi var på i helga, da vennene mine hentet meg tidlig fredag morgen, jeg hadde sovet én time, de måtte hjelpe meg å pakke sekken, jeg satt i baksetet og skrev ferdig en litteraturanmeldelse som jeg ikke hadde gjort ferdig dagen før fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, denne hjernen, denne hjernen, og så lite kapabel til å bli sittende og skrive ferdig, denne uroen som slo inn, som har blitt liggende, ikke en gang på fjelltur forsvant den, kanskje var det fordi vi så høyspentmaster og demninger - en form for uro på Hardangervidda, ledningene som vibrerte og den skarpe streken som demningen lagde midt i landskapet, en klar avgrensning: her er natur, her er kultur - her er mennesket. Ikke noen forandring langs en gradient, lik kalken gjesteforeleseren snakker om uten at jeg egentlig får så mye med meg, konsentrerer meg om å puste rolig, ok, dette går bra, dette går bra, sant.

Jeg vet hva som er i veien, det er ingenting mystisk. Jeg forteller det til N, jeg forteller det til S. Jeg ler når jeg forteller det, som om det er morsomt, lol, en morsom historie. Og det er ikke løgn noe av det jeg sier, men ingenting av det jeg sier samsvarer med slik jeg opplevde det, og etterpå angrer jeg på at jeg sa tingene, kunne jeg ikke heller beholdt dem for meg selv, jeg trodde kanskje det skulle hjelpe, men det gjør det ikke, det får tingene til å virke så små, er det ikke bare å kvinne seg opp, gå videre, men hvis ikke dette, hva da?

Under en søndagsmiddag sier M at han ikke forstår hvorfor det ikke bare er å riste ting av seg. Man lever slik man vil, sier han. Jeg nevner ikke at han brukte mer enn et år på å slutte på det forrige studiet som han hatet, har han helt glemt det? Det var ikke bare å gjøre det. Han synes jeg befinner meg på et tenåringsstadium, voksne mennesker vet bedre, sier han. Men jeg hører ikke på en person som synes skjønnlitteratur er unyttig.

Vi drar ned fra fjellet tidligere enn tenkt fordi vi ser på værmeldingen at det skal begynne å snø og O har ikke byttet til vinterdekk. Det er sent når vi kommer hjem, jeg legger meg til å sove med en gang. Ennå vet jeg ikke at det skal bli verre, at uroen skal vokse seg større, som en snøball. Vent! Så flåsete sagt, som i Donald, jeg klarer ikke å la være å forestille meg en snøball som ruller nedover en bakke og tar med seg grantrær, bare tøys, når har det skjedd i virkeligheten, liksom, prøver å le av meg selv, prøver å bagatellisere det som har skjedd, prøver å si til meg selv at universet er gammelt og at jeg uansett skal dø, get a grip, men det funker ikke denne gangen, det som skjer føles altfor stort og uhåndterlig og jeg klarer ikke å slippe det, når jeg skriver meldinger til E utelater jeg ord, mister jeg ordene, det jeg skal si fragmenteres. Setningene blir kortere, mangler ord. Ikke forsvinn helt da, skriver han.