onsdag 15. mars 2017

Sult og romantikk

Tirsdag 4. april klokken 19 skal jeg samtale i paneldebatt med Ingeborg Senneset og Eline Lund Fjæren om spiseforstyrrelser i litteraturen på Litteraturhuset i Bergen. Ordstyrer blir Hilde Sandvik. Kom, kom!








tirsdag 14. mars 2017

Plastic challenge, dag 6 (finale)

Hvordan gikk det egentlig med plastic challenge? Jeg glemte det litt bort. På rommet mitt ligger en pose full av plast som jeg ikke fikk veiet fordi jefg plutselig hadde så mye annet å gjøre, så mange kroppsdeler å lese om i fysiologien, så mange bøker å lese, så mye å skrive. Ikke at jeg har dårlig samvittighet for å ha brukt tiden på å skrive og lese, det har jeg aldri, men dårlig samvittighet for å bruke mye plast har jeg definitivt. Ikke vet jeg helt hva jeg kan gjøre, jeg ble i hvert fall bevisst forbruket mitt. Kanskje er det forbud som er den beste veien å gå, fordi jeg er for lat til å gjøre det selv. Skal jeg bruke mye tid på å ta toget til Oslo for å handle løsvekt på innvandrersjapper? Det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å fortsette å handle på dagligvarebutikken i nabolaget. Jeg kommer til å glemme å ha met nettet på butikken noen ganger, hvorfor kan ikke plastposer bare forbys? Sånn som det ble i Delhi nylig. Hvorfor kan ikke plastikkbestikk bare forbys?



Er jeg nødt til å gå i dyre, hippe kaffesjapper i Oslo for å kjøpe kaffe i løsvekt? Det har ikke jeg råd til. Jeg er dessuten fornøyd med kvaliteten på butikkaffe, det er helt greit for meg. Prisen er helt ok. Jeg drikker altfor mye kaffe til å kjøpe dyrere kaffe. Må jeg drikke mindre kaffe? (Det går ikke.) Jeg må ha kaffe. 

Hva har jeg lært av denne utfordringen? Jeg har lært at det er mye man skal tenke på som forbruker (og liberalist), og at det er mye lettere å bare bli påprakket en rekke forbud. Hvis ikke jeg klarer å gjøre så mye med forbruket mitt, jeg som bryr meg, hvordan skal andre da forventes å gjøre det?

søndag 5. mars 2017

Plastic challenge, dag 4 og 5

DAG 4
Denne dagen kastet jeg ikke noe plast i det hele tatt. Men egentlig er det ikke så veldig imponerende, for jeg var på seminar, spiste lunsj der og på kvelden spiste vi middag ute.



DAG 5
Våknet opp fyllesyk som fy, men kom meg likevel på energiseminar for å høre om thorium. Senere på dagen var fristelsen altfor stor, jeg dro hunden med på en tur til butikken og kjøpte en pose chips og en boks rømme - begge deler innpakket i plast.

Noe som derimot ikke produserte noe søppel var at jeg fikk mensen, men siden jeg bruker menskopp og ikke tamponger/bind pakket inn i alskens plast og kartong, er jeg i hvert fall guilt free på dét. Hvis jeg skulle gitt et godt råd (til kvinner) på hvordan kutte ned søppel-/plastforbruket betraktelig, så må det være: Bruk menskopp! Skikkelig økonomisk er det også, det er bare ting å vinne på å bruke det.

Blodet

På en forelesning om blodsystemet sendes reagensrør med blod i ulike former rundt til forsamlingen. I detalj forteller foreleseren om blodet, her er et glass med koagulert blod, her er et annet glass som er sentrifugert slik at plasmaen ligger øverst, dernest de hvite blodcellene og så de røde blodcellene nederst. Jeg blir svimmel, dette ante meg, som da jeg åpnet opp fysiologi-boka på kapittelet om blod, jeg ble redd, irrasjonelt redd. I en biologi-time på videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle ha om hjertet, venene og arteriene, blodet som pumpes inn og ut av hjertet, ut i kroppen. Det slo meg, da jeg bladde opp i boka, at jeg ville komme til å stryke i dette faget dersom jeg trekker blodsystemet på muntlig eksamen, plis, plis ikke la meg trekke blodsystemet, så uflaks kan jeg vel ikke ha? Hva som helst annet; nervesystemet, lungene, immunsystemet, fordøyelsen, reproduksjonen, bare ikke blodsystemet. Hva kommer til å skje dersom de viser meg reagensglass med blod og ber meg greie ut om de ulike cellene blodet består av? Jeg kan forklare dem, men ikke se dem, helst ikke. Oppdelingen av det flytende blodet slik de er skrevet om i fysiologi-boka gikk, jeg satte i gang å lese, det gjorde ikke noe. De ulike cellene ble fortalt om i detalj, det gjorde at blodet som en flytende rød væske kom på avstand, jeg så på de enkle cellene, det går bra. Men væske som blod? Det de fleste tenker på, det vi ser når noen kutter seg? Det kan jeg ikke se på. Hos legen må jeg legge meg ned på en benk. Bare jeg tenker på blod føler jeg meg svakere, også når jeg skriver dette. Jeg måtte legge fra meg Dracula etter noen sider, den er uleselig for meg. Det samme med American psycho. 

Da reagensglassene med blod kom til meg, sendte jeg dem straks avgårde til sidemannen uten å se på dem. Det var helt uaktuelt, jeg følte meg allerede uvel av foreleserens beskrivelser. Jeg begynte å fikle med telefonen for å tenke på andre ting, noe jeg vanligvis ikke gjør på forelesninger, i hvert fall ikke når foreleseren er så flink som denne. Jeg så at P hadde skrevet til meg, han lurte på om jeg var hjemme fordi han hadde låst seg selv ute, kanskje. Han hadde i hvert fall ikke nøklene sine. Jeg skrev tilbake at jeg ikke var hjemme, men befant meg i skrekkens forelesning. A bloody nightmare, literally. 

Jeg har lest at det å ha fobi mot blod kan ha en fordel. Dersom man besvimer, vil blodtrykket minske og det vil være bra dersom man har fått en skade. Men da er det forutsatt at det er noen der som kan hjelpe en når man er skadet. Dessuten takler jeg verken mitt eller andres blod. Dersom noen andre skader seg, vil jeg besvime og ikke være i stand til å hjelpe. Det er fryktelig irrasjonelt, men absolutt ikke noe jeg bare kan riste av meg. 

Blodet er fryktelig fascinerende, som ord og tegninger i en bok, at jeg vet hva det består av. De hvite er de som beskytter oss mot inntrengere. Alltid har jeg sett dem for meg som krigere, boka beskriver dem som stormtroopers. Noen av dem er stasjonære på ulike steder i kroppen, andre patruljerer i blodet og sjekker at alt er bra - hvis det ikke er det, ordner de opp. 

De røde frakter oksygen og karbondioksid. Våre røde blodceller har ikke cellekjerne, men de røde blodcellene hos fugler har, av en eller annen grunn jeg ikke vet, cellekjerne. Kanskje det gir fuglene en fordel ved flygning, det er mye ved fuglene som ikke er som oss. F.eks. deres kroppstemperatur, noen grader varmere enn oss, en absolutt fordel ved flygning. 

Når jeg kommer til den tredje typen av celler, klarer jeg ikke en gang å skumme gjennom teksten, for blodplatene står bak koagulering og det er helt umulig å lese om. Koagulering kommer etter skade, når noen blør, det er det verste. Væsken som renner ut fra et kutt, et sår, den skal ikke være der, det er noe galt. Er det å ille å reagere da? Å besvime er en reaksjon, selv om det kanskje er en gal reaksjon, nokså ubrukelig. Jeg husker den aller første gangen, jeg kuttet meg med brødkniven, blodet silte og jeg falt sammen på gulvet, jeg var kanskje bare elleve år. Og siden har det alltid vært slik.

Klokken tolv er jeg ferdig, skriver jeg til P. I am feeling very weak. Ikke bare er det blodet som blir sendt rundt i forsamlingen som plager meg, men jeg blir ekstra redd for hva som kan skje dersom jeg ikke klarer å distrahere meg vekk fra tanken på blodet - tenk om jeg besvimer her, midt i en forelesning, det ville vært ekstremt pinlig, jeg ville ødelagt for de andre. Ikke sitter jeg sammen med vennene mine heller, ingen trøstende ord fra sidemannen å få, bare fremmede, hvorfor tenkte jeg ikke på at det var viktig å sitte sammen med noen kjente i dag, jeg visste jo at forelesningen skulle handle om blod, hvorfor tok jeg ikke noen forhåndsregler?

Men det går bra, det går bra denne gangen. Etterpå drar jeg på kontoret til P og gir ham nøklene mine, jeg føler meg ikke så veldig svak lenger. 

SVIKNE DAGAR av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen


”Svikne dagar” ble utgitt for første gang i 2002, før Napoli-kvartetten som gjorde Ferrante verdenskjent. Denne både ligner og ikke ligner, jeg tenker med en gang på kjærlighetsforholdet til jeg-personen i ”Historia om det tapte barnet”. Som jeg-personen der er også jeg-personen i ”Svikne dagar” en kvinne som sliter med å balansere sitt skrivende liv med et familieliv, som forsaker seg selv mer eller mindre til fordel for menn som til gjengjeld gjør det svært bra. Det er da man tenker på den noe utslitte frasen om kvinner bak fremgangsrike menn, det er disse kvinnene Ferrante forteller om. Hvorfor er det slik? Dette er ikke kvinner med svake personligheter, som ikke har noe annet å finne på enn å oppdra barn. Dette er sterke og smarte kvinner med egne virker og ønsker, likevel havner de i skyggen av sine menn. Ferrante utforsker dette godt, men mens denne tematikken er én blant mange i Napoli-kvartetten, er dette hovedtemaet i ”Svikne dagar”.

Romanen er sår og gjenkjennelig, desperasjonen i det lukkede rommet er til å ta og føle på, og da mener jeg både leiligheten som jeg-personen ved et uhell klarer å låse seg inn i sammen med sine to barn og syke hund og det mer billedlige rommet av sorg og raseri som man lukker seg inn i når man opplever noe så opprivende som å bli forlatt av noen man elsker. Romanen er ikke like storslagen som Napoli-kvartetten, men kanskje er det desto det som gjør den så intens som den er, det er som om man formelig kan kjenne lukten av en døende hund. Et annet avsnitt som gjør inntrykk er når Olga drar på jazzkonsert sammen med Lea og ser naboen Carrano i et helt annet lys, hvordan hele seansen viser hvordan relasjoner mellom to mennesker er farget av andres blikk.


At Samlaget har valgt å oversette Ferrantes tidligere romaner er noe å glede seg over, det er grunn til å glede seg til flere utgivelser dersom de er av samme kaliber som denne.  

torsdag 2. mars 2017

Plastic challenge, dag 3

Hadde med salat til lunsj. Kjøpte altså ikke noe med plast rundt til lunsj, men må innrømme at flere av ingrediensene i salaten hadde plast rundt seg i kjøleskapet mitt, f.eks. salaten og brokkolispirene. 



I dag var det noen som fortalte meg at boksene med makrellitomat inneholder plast, selv om de skal sorteres som metall. Fordi tomat har så mye syre at de ellers ikke ville holdt seg. Hva skal man gjøre med slik informasjon? Jeg som satt med to halvlitere på tom mage og lengtet etter to brødskiver med makrellitomat og majones og trodde at det var helt innafor. Akk. Hva gjorde jeg da? Jeg gikk ikke på butikken for å kjøpe noe annet, jeg kjøpte meg likevel en boks makrellitomat og et grovt brød, fordi jeg hadde så lyst på det, og man skal jo ikke tro på alt man hører, og makrellitomat-emballasjen går jo  tross alt i metallsorteringen. Jeg merker at jo mer jeg undersøker ting, jo mer forvirret blir jeg. I hvert fall av å snakke med folk.

Så kesam med pasjonsfrukt, men kjøpte den ikke pga. omstendighetene. 


DAGENS PLAST
1. Plastpose. Jeg luftet hunden i dag morges. Driten måtte jeg jo plukke opp med en plastpose. Den havnet i søpla, ikke i posen med plast jeg skal ta med meg til veiing neste tirsdag. Men tenk hvor ofte det skjer at man må plukke opp hundedritt når man har hund! MINST 365 ganger i året. I hvert fall hvis man bor i tettbygde strøk. Hva er løsningen på dette? Ikke ha hund?

2. Plastemballasje. Som var rundt en klase bananer. Det går an å kjøpe bananer uten plast rundt, men jeg kjøpte en pose bananer fra X-tra fordi den er billigst. Jeg valgte altså økonomi fremfor miljø. Det er bare å gå og skamme seg.

3. Plastemballasje 2. Plastboksen som brokkolispirene lå i. Man kan jo dyrke sine egne spirer, det er mange som gjør det, men jeg har ikke grønne fingre. Dessuten gidder jeg ikke. Jeg vil jo bare kjøpe ting. Men jeg skulle gjerne kjøpt spirer som ikke lå i plast. Eventuelt får jeg bare slutte å spise spirer.

4. Plastemballasje 3. Plasten som Ritz-kjeksene ligger i inni pappboksen. På leting etter informasjon om sortering på boksen fant jeg dessuten ut av at de inneholder palmeolje. Men jeg har begynt å lure på om alternativet til palmeolje er så mye bedre. Solsikker tar mye mer areal, og hva med arealene av regnskogen som allerede er hogget, skal det plutselig ikke være palmer der, men solsikker - da vil jdet jo bli mindre olje per areal og da må man hogge mer et annet sted? Det blir som å forby en miljøgift og erstatte den med en annen miljøgift, som man aksepterer, bare fordi man ikke vet hvilke skader den gi - ennå.

PS: Følg meg på instagram.com/romvesen for hyppigere oppdateringer. (Insta-snap, som jeg kaller det.)

onsdag 1. mars 2017

Plastic challenge, dag 2

Jeg har fått mange tips til hvordan man kan lage yoghurt selv, men også blitt litt forvirret. Noen har sagt til meg at det er plast i melkekartongene, og jeg må jo kjøpe melk for å lage yoghurt. Jeg merker at det er ganske mange ting jeg ikke vet, og at det er veldig lett å bli distrahert. F.eks. har jeg tenkt mye mer på skriving, blodceller og quizen jeg skal holde i morgen kveld enn på plast. Hvem vet hvor mye plast jeg egentlig har kastet i dag, uten at jeg tenkte over det, fordi jeg tenker på helt andre ting?

På butikken i dag glemte jeg at jeg var med i en plastic challenge. Jeg hadde riktignok tatt med et bærenett, men det gjorde jeg av gammel vane (men kanskje det er her hemmeligheten ligger, å lage seg nye, gode vaner?). Jeg merker også at kjæresten, som jeg spiser nesten alle måltider sammen med, kanskje ikke er noe særlig opptatt av plastforbruk. Men siden han er opptatt av meg, så går det kanskje likevel. Vi får se.



Kort levetid: Bar hjem øl i denne posen. Noen timer etterpå havnet den
 i restavfallet sammen med rekeskall og skviste sitroner. 


DAGENS PLAST

1. Q-tips. Igjen. Jeg klarer bare ikke å la være å buke det. Jeg tror jeg har et forhold til Q-tips som andre har til neglebiting.

2. Plastemballasje. Pakket rundt en pakke sigaretter. Også sigarettstumpene da, som jeg glemte var laget av plast og derfor hev i søpla og ikke i min plastsamling. Det kom jeg ikke på før jeg satte meg ned ved pc-en nå. (Jeg kaster dem alltid i søpla da, det må da tells for noe?)

3. Plastpose. Vi dro på butikken med ett handlenett, men det var tydeligvis ikke nok. Neste gang skal jeg ha med flere bærenett. Etterpå brukte jeg den samme posen til å bære ut rekeskall og skviste sitroner fra middagen med. Dette peker videre mot et annet problem: Hvorfor er det ikke kompostsortering i kommunen min? Da hadde jeg jo båret ut rekeskall i en bio-nedbrytbar pose.

(4. Plastemballasje. Etter sjokolade. Det var ikke jeg som kjøpte den sjokoladen, det var det min kjæreste som gjorde, men siden den blir spist hjemme hos meg er det jo i min søppel emballasjen kommer til å havne. På en annen side er jeg jo ikke ansvarlig for søppelet til min leilighetskamerat. Men jeg spiste jo av sjokoladen. Min plast eller ikke min plast?)

tirsdag 28. februar 2017

Plastic challenge, dag 1

Studentlaget til Spire ved NMBU har denne uka en plastic challenge: Bruk så lite plast som mulig i en uke. Plasten jeg bruker skal jeg samle sammen og ta med til veiing om en uke - den som har brukt minst plast vinner konkurransen. Å bruke mindre plast er noe jeg tenker på titt og ofte til vanlig (spesielt når jeg står i frukt- & grøntavdelingen på butikken), men jeg har egentlig ikke noen oversikt over hvor mye plast jeg faktisk kaster. Jeg tenkte derfor dette var en glimrende anledning til å finne ut av dette. Hvor stort plastsvin er jeg? Kommer jeg til å bli overrasket? Sjokkert? Skamme meg? Hvor vanskelig kommer det til å være å bruke mindre plast? 

Gjennom hele uka kommer jeg til å blogge om dette, så får vi se hvor stor plasthaugen blir til slutt. 






DAGENS PLAST

1. Q-tips. Ganske hendig at denne plast-utfordringen kommer på omtrent samme tid som jeg har bestemt meg for å pille meg litt mindre i øret med Q-tips. Det er en uvane som jeg synes er kjempevanskelig å legge fra meg. (Jeg har allerede prøvd lenge.) Men nå har jeg lest i fysiologiboka hvorfor ørevoks er viktig, og det at det er noe dritt å forbruke så mye plast, så nå må jeg jo bare slutte.


2. Yoghurt-beger. Hadde jeg giddet å planlegge denne utfordringen på forhånd, hadde jeg kanskje ikke kjøpt et beger yoghurt like før helga. Men hvis denne utfordringen skal få meg til å bli litt mer bevisst mitt eget plastforbruk, så er det bare å innrømme at jeg kaster mange av disse. Riktignok i plastsorteringen. Hva kan jeg gjøre? Må jeg slutte å spise yoghurt? Det er vel ingen som selger yoghurt i løsvekt? Må jeg lage min egen yoghurt med melkesyrebakterier?! Hvor kjøper man melkesyrebakterier?!

(Nå skulle jeg forøvrig til å skryte av at jeg sjeldent kjøper småyoghurter med plastskjéer pakket inn i plast med enda mer plast rundt, men jeg kjøpte faktisk en sånn forrige uke da jeg dro på kino etter å ha vært på lesesalen hele dagen. Det var et svakt øyeblikk.)


3. Plastemballasje. Rundt fire porsjoner fullkornsnudler, ikke bare én - heldigvis. Spiste den siste porsjonen til middag i dag.


(4. Plastflaske.) Jeg er usikker på om denne tells, det er jo pant på den. Dessuten kjøpte jeg den fra "snart utgått"-disken på butikken, den hadde uansett blitt kastet om jeg ikke hadde kjøpt den i siste liten. Denne blir ikke med i regnskapet, eller...?




Jeg føler ikke at jeg har kastet så veldig mye i dag, men jeg får nok et litt annet syn på dette når alle dager plusser seg sammen. Dessuten hadde jeg lesedag hjemme i dag, så jeg kunne lage mat på mitt eget kjøkken. I morgen skal jeg på forelesning, på møte i Oslo og kjæresten min kommer hjem. Vil da plasten som han kaster når vi spiser middag sammen være med i regnskapet mitt? Skal jeg late som om den middagen jeg får ikke hadde noe plastavfall dersom han lager middagen, litt som at kjøttmiddagene han lager ikke tells i min "maks én kjøttmiddag i uka*"-opplegg? (Også jeg har svin på skogen.) Det er mange ting å tenke på!











*Hvis det skulle være noen tvil: Med kjøtt regner jeg også med fisk. Men jeg regner ikke med kjøtt som er funnet i søpla. For noen uker siden fant vi f.eks. 4 kg bacon i søpla utenfor Rema 1000 på vei hjem fra fest.