Oktober

Snart er det oktober, og når det ordet dukker opp i hodet mitt tenker jeg på ordet octopus, og derfor tenker jeg på blekkspruter, så tenker jeg hvilke andre ting ordet oktober får meg til å tenke på. Det får meg til å tenke på Forlaget Oktober, det er så mange av bøkene jeg har lest i det siste som har vært på det forlaget. Jeg tenker på at jeg snakket om det forlaget da vi satt ved en av bordene utenfor Villa Paradiso mens vi var i kø for å få komme inn i restauranten, og at Sofia og jeg bestilte den samme pizzaen: en pizza med fire forskjellige oster og fiken som den eneste grønnsaken. Noe jeg aldri hadde bestilt hadde det ikke vært for at jeg var fyllesyk. Da kan jeg godt klare meg uten grøntfõr.

Jeg tenker også på hvorfor jeg i det hele tatt begynte å tenke på oktober. Jeg leter etter en annen grunn til det enn at det om fem dager ikke lenger er september. Jeg tror jeg begynte å tenke på oktober fordi jeg satt i sofaen og var akkurat ferdig med Hav av tid, og jeg prøvde å tenke på noe annet enn alt jeg nettopp hadde lest, så derfor lurte jeg på hvor mange bøker jeg hadde lest i løpet av september, og siden jeg skriver ned alle sammen i en Moleskine-bok, kunne jeg bare telle dem. Jeg kom frem til tretten, jeg har til nå lest tretten bøker i september, så talte jeg dagene til oktober, og jeg tenkte at det er nok dager til at antall bøker i september sikkert blir femten. I hvertfall fjorten. Og det får meg til å tanke på at jeg gjerne skulle sett at det forble tretten, for jeg tror jeg leser for mye, jeg tror ikke det er så bra. Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde så god tid til det, jeg skulle ønske tiden min måtte brukes på andre ting.

Jeg prøver faktisk, men vi har ingen tv og ikke internett.

Så tenker jeg på at jeg på at når jeg først tenkte på oktober og det jeg forbandt til ordet, så tenkte jeg på at dette måtte jeg notere inn i min lille notatbok. Den notatboken som jeg glemte igjen på biblioteket for noen uker siden, noe jeg ikke la merke til før jeg var hjemme, og jeg så på klokken og det var for sent å dra tilbake og finne den. Jeg så den for meg, ved siden av en datamaskin. Jeg hadde tatt den opp fra tøyveska fordi jeg skulle skrive ned en oppskrift på chilli sin carne. Jeg skulle nemlig hjem og lage det. Jeg tenkte at jaja, bibliotekarene finner den sikkert og tar vare på den til i morgen, og jeg fikk lagd chilli sin carnen. Jeg har bedre hukommelse enn jeg ofte tror.

Jeg fikk igjen notatboken dagen etterpå. Jeg spurte etter den, setningen min ble rar, for i det samme jeg spurte om de hadde funnet den så jeg den bak disken. Slik ble det: Harderefunnetenlitensvartnotatboksomliggerderborte,ja. Så fikk jeg den og da jeg fikk den måtte jeg bla gjennom den. Jeg måtte sjekke hva de kanskje har lest. Og jeg ble flau. Selv om det ikke er noen dagbok er den ganske personlig likevel. Jeg tenkte shit, tenk om de har lest dette. Eller dette. Og jeg fortalte det til kjæresten min. Jeg fortalte hva jeg var redd de hadde lest. Også lo jeg av det, for det betyr egentlig ingenting. Ting blir liksom mindre flaut når jeg forteller det til han.

Og han ligger og sover nå inne på soverommet. Jeg kan høre sovepust. Det gjorde jeg i sted også. Det var derfor jeg ikke skrev ned oktobertankene i notatboka. Den ligger nemlig i skatollet, og jeg ville ikke gå inn på soverommet og bråke og lete etter en notatbok når han ligger der og sover. Derfor tok jeg bare frem dataen og skrev på den i stedet. Og nå er klokken over ni, jeg tror jeg må vekke ham, jeg skulle vekket ham ni, men jeg skrev og jeg ville ikke vekke ham da for jeg kan ikke skrive når andre er til stedet, dessuten skal han låne dataen for å bruke den på en spillejobb i kveld, ja, nå snart, klokken er nemlig over ni på kvelden, ikke morgenen, men nå er jeg ferdig med å skrive, jeg går og vekker ham nå.