tirsdag 20. mars 2012

Å eie hele verden i tankene

Jeg holdt på med en sånn greie for en tid tilbake hvor jeg skrev om ulike steder i Kristiansand. Jeg anmeldte dagligvarebutikker og bensinstasjoner, men det var nok gøyest for lokalkjente å lese. Hvem andre skulle finne det interessant å lese om Esso i Vestre Strandgate eller de ansatte som jobber i Mega-butikken i samme gate, bare lengre opp, vis-a-vis togstasjonen, Mega som lokalkjente ikke kaller Mega, men Domus fordi det var Domus før. Tilogmed jeg gjør det, selv om jeg selv aldri har opplevd at det var en Domus, jeg er altfor ung, eller kanskje da jeg var liten, men jeg har ikke noe minne av det. Det jeg vet er at over den igjen, der pleide det å være en kafeteria hvor gamlinger pleide å drikke kaffe og spise vaffel, det vet jeg, men kan heller ikke komme på at jeg var der, og det er synd, for jeg synes det er spennende å bevege meg på samlingssteder hvor jeg befinner meg utenfor gjennomsnittet. For eksempel hender det at jeg går bort til kantiner på fakulteter hvor jeg ikke har noe å gjøre, i et rent sosialt studium av mennesker som jeg vanligvis ikke omgås. For eksempel tok jeg for noen uker siden en tur på det juridiske fakultetet her i Bergen, det befinner seg på et sted som heter Dragefjellet, et navn jeg liker svært godt. Kom, vi går på Dragefjellet, eller advokatene fra Dragefjellet. 

Jeg gikk inn på det juridiske fakultetet ikledd turkise bukser, og allerede da var jeg malplassert. Alle de andre hadde på seg relativt pent tøy, ganske anonymt, men pent, definitvt og jevnt over pent, i mørke farger. Jeg antok at det har noe med å bli tatt seriøst på, ingen tar noen i turkise bukser seriøst. Det hender jeg stusser litt på de turkise buksene, jeg som ellers ikke er spesielt fargerik, jeg liker svart og blått, jeg, som alle de aspirerende advokatene og juristene (som forøvrig alle sammen gikk med de norske lover under armen alle sammen), men jeg tror kanskje jeg anskaffet meg dem fordi jeg liker fargen. Minner meg om den Ego-sjokoladen fra Freia som har turkis innpakning, den med marengs (som ikke er noe spesielt god, jeg bare liker fargen på papiret).

På det juridiske fakultets kantine, med panoramautsikt over Bergens havn (tusen ganger finere utsikt enn utsikten fra kantina på mitt fakultet, som bare er inn i bakgården), hørte jeg på samtaler om ulike rettssaker og deres utfall, men det var stort sett det jeg skjønte av hva de pratet om, guttene på bordet ved siden av meg. Jeg la merke til en mengde av fargelapper i ulike farger stikket inn i de mange bøkene deres, sammenlignet med mine egne, noen gule her, noen oransje der, kun for å markere forskjellen på hva som er noveller jeg skal lese og hva som er essayer jeg skal lese, eller har lest og i så fall har de den funksjon at jeg kanskje leser dem på nytt igjen før eksamen. Eventuelt, av og til, kommer jeg tilbake til dem pga. enkelte sitater, til privat bruk eller til en oppgave, for det hender jeg bruker sitater som argument i diskusjoner, jeg lurer på om det er fair, det er sikkert ikke fair, og sikkert også veldig arrogant. Hei, se på meg, jeg strør rundt meg med sitater som en og annen akademiatufs, noe jeg defintivt ikke vil være, jeg er mye mer glad i bakkeplanet.

Men det var en digresjon. Altså.

Flere ganger enn jeg har besøkt andre fakulteters kantiner, har jeg besøkt bakerikaféer i kjøpesentre. Det er ikke måte på hva de som henger der finner på og snakker om, de som henger på senteret. En gang observerte jeg en tjukk dame (hun var virkelig tjukk) som spiste kake, og den var helt grei den kaka, helt til hun hadde tre skjeer igjen av den, da måtte hun klage til betjeningen på bakeriet og kreve en ny kake. Det var noe galt med den kaka hun nettopp hadde spist. Hun fikk en ny en som hun spiste helt opp. Selv observerte jeg det over kaffe og bløtkake, jeg spiser alltid kake, kommer sikkert til å bli en sånn gammel dame som går på bakeriet hver dag for å spise et kakestykke. Stokk kommer jeg også til å ha, ikke fordi jeg kommer til å være så skrøpelig (håper ikke det), men fordi jeg kan være skummel med den. Ikke plag den gamle damen der borte, hun løfter på stokken hvis du nærmer deg henne. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, kanskje jeg ikke blir sånn, kanskje jeg kommer til å bli en sånn gammel dame som drar på cruiseferie til Antarktis for å se på pingviner (håper det).

Nå er det lenge siden jeg har befunnet meg på et kjøpesenters bakeri og overhørt samtaler, men jeg tenkte jeg skulle gjøre det igjen snart. Tingen er at jeg aldri rekker den beste tiden å være der på, fordi jeg verken er pensjonist eller arbeidsledig på trygd - selv om enkelte nok vil hevde at det å være student er en snyltetilværelse like ille som å gå på trygd (jeg har lagt merke til at det er de uten utdanning som oftest mener dette). Det nytter ikke å sette seg ned på lørdagene, for da tar barnevogner mye av plassen, det blir ikke det samme.

Jeg har i fortiden ofte sagt at jeg hater kjøpesentre, at det ikke finnes noe godt med kjøpesentre, men det er en påstand jeg må revurdere, så mange ganger som jeg, når jeg tenker meg om, befinner meg på nettopp kjøpesentre. Ikke bare på det lokale kjøpesenteret har jeg befunnet meg for å høre og spise kake, jeg har også befunnet meg på kjøpesentre i utlandet. Uten noe behov for å handle noe har jeg gått inn på Kaufhaus i Kurfürstendamm i Berlin og tatt turen opp til leketøysvadelingen for å se, og deretter tatt turen videre opp for å sitte i kjøpesenterrestauranten, det er ofte man finner en god utsikt fra disse stedene i storbyer, en annen utsikt enn den de fleste oppsøker, som i Berlin f.eks. fra TV-tårnet (selv om jeg har vært der også, ved en annen reise til Berlin; der hadde de en en Eisschokolade som jeg aldri glemmer), fra kjøpesentres topprestauranter. På toppen av Kaufhaus i Kurfürstendamm spiste jeg blåbærpai og hørte på lyden av bilene nedenfor i skumringstimen (da jeg var nede på bakkeplan igjen var det blitt mørkt).

Også sist jeg var i Paris ble jeg geleidet oppover etasjene i et kjøpesenter, et kjøpesenter som hadde glasskupler i alle farger og mønstre, fikk ikke med meg hva stedet hadde vært tidligere, kuplene var som glassvinduer i enhver katedral, like fine altså, ikke noe tøys, like vakre med sollyset utenfor, minus det religiøse motivet. På toppen stod jeg under en paraply på restaurantterrassen og hadde panoramautsikt over hele Paris, alle de hvite, skitne bygningene som utgjør denne byen, de trange gatene i mellom, småklaustrofobiske for en som kommer fra en by i et land med bare fem millioner innbyggere. Til sammenligning har Paris ti.

Også i lille København gikk vi med jevne mellomrom opp i leketøysbutikketasjen i et kjøpesenter nede i sentrum, eller i kjøkkenavdelingen og så på alle kjøkkenredskapene jeg en dag skulle ha, men ikke uten en viss utålmodighet, det var tross alt ikke jeg som hadde bestemt meg for å gå opp dit.

På en annen side kommer jeg på nå at alle disse kjøpesentrene i tre nevnte byer har vært varehus, ikke kjøpesentre som den samme typen som jeg går til får å bedrive sosiale studier her hjemme, så det blir kanskje ikke helt det samme. Det er noe annet med varehus, kanskje, men sikkert er at jeg aldri skal ha noe, jeg skal bare opp på toppen, kanskje kikke litt, fornøyelsen av å kikke uten trang til å eie det jeg ser på, Snusmumrikkens filosofi; han eier alt i verden, han, uten å eie det fysisk, han eier hele verden i tankene. Som han sier til Sniff når Sniff får øye på alle de skinnende, rosarøde granatene bevoktet av et uhyre som nesten får tak i ham fordi Sniff er så grådig at han nekter å gi slipp på granatene som gjør ham så tung at han ikke klarer å rømme vekk, før han slipper dem og klarer å rømme vekk, bare uten grådigheten og tingene klarer han å slippe vekk, uten tingenes byrde klarer han å slippe vekk, det er friheten fra tingene som gjør ham så lett at ikke monsteret tar tak i ham og rister ham i fillebiter mellom kjevene. Snusmumrikken, derimot, han eier alle granatene i tankene, han havner aldri i fare, blir aldri deprimert av å forlate noe, for han forlater aldri noe, han tar alt med seg i tankene, det er der han eier alt. Jeg vil også eie hele verden i tankene.

1 kommentar:

Sandra sa...

I Tromsø har vi også en butikk ved kaia som vi kaller for Domus. Kaia blir også kalt for Domuskaia, men når det prates om den, er det alltid spydig, for det sies at prostituerte selger seg der på kvelden. Det får meg til å tenke på gamledager, da alle sjømennene la til kai etter Lofotfiske og var lystne på kvinnfolk. Dette er fremdeles en myte, da, men den høres slettes ikke ulogisk ut.