fredag 7. september 2012

MAMMA ER EN COUNTRYSANG av Cathrine Evelid

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg. 

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

--

(PS: Etter å ha skrevet dette, føler jeg en slags eksistensiell litteraturbloggekrise, hvorfor gidder jeg å skrive om bøker som ikke gir meg noe? Jeg blogger jo, jeg er ingen avisskribent. Jeg blir ikke gitt en bok jeg anmelde. Selv om jeg kan jo nevne at jeg fikk denne tilsendt av Aschehoug. Følte jeg at måtte skrive om den pga. det? Det makes jo ingen sense, for jeg har fått mange bøker av dem som jeg har lest, men ikke skrevet noe om, selv om noen av dem var gode. Følte jeg at jeg måtte skrive om denne boka fordi jeg ikke har skrevet noen bokomtale her på bloggen på en stund, og så måtte jeg bare skrive en bokomtale for å holde bloggen i gang og det var tilfeldigvis denne boka jeg nettopp hadde lest? For jeg leser jo mange flere bøker enn de jeg skriver om. Og er det i det hele tatt interessant å lese om en bok som jeg ikke liker? Har det noen hensikt? Gir det meg noe å lese andres omtaler om bøker de ikke liker? Det har jeg ikke tenkt på. Bryr jeg meg i så fall om det og holder meg unna disse bøkene? Det må vel komme an på hvem som har skrevet dem, og kanskje eventuelt hva som står i dem. Hva tenker dere? Er det noen som har noen meninger om dette?)

13 kommentarer:

Beathesbokhylle sa...

Fikk også denne boken av forlaget og jeg prøvde i 4 dager å sette meg ned med boken men jeg gav opp etter ca 50 sider, jeg fikk ikke kontakt med noen av personene i boken og opplevde det vel akkurat som deg.Jeg forstår at jeg ikke har gått glipp av noe ved å legge boken fra meg.

Kathleen sa...

Akkurat sånn. Jeg satt med den en liten stund på toget (det beste lesestedet i verden, alt er tilrettelagt), likevel klarte jeg ikke å komme inn i boka. Jeg bevgede meg liksom i overflaten, var skikkelig rastløs. Så prøvde jeg igjen dagen etter, fortsatt kom jeg ikke inn i den. Deretter var det en kveld jeg hadde supergod tid og da leste jeg gjennom resten, men den ble aldri fengende og jeg fikk, som du, ikke kontakt med noen av menneskene i den.

Gråbekka`s Blogger sa...

Har boken liggende og jeg fikk egentlig ikke lyst å lese den, men skal nå prøve:) Takk for fint skrevet og ærlig anmeldelse:)

God helg!:)

Astri sa...

Jeg synes det er topp at du blogger om bøker du ikke liker! Da vet jeg hva jeg skal holde meg unna. Kritikere i enkelte aviser virker nesten for å være betalt av forlagene, så ærlige vurderinger i en blogg er gull verdt. Det er flere bøker jeg har styrt unna, etter å ha lest om de her. Vi har ikke så ulik litteratursmak!

Marte P.S. sa...

Eg meiner at det er best med ein balanse når ein skriv om bøker. Det er litt kjedeleg å berre lese/skrive om bøker ein likar kjempegodt, men det er i alle fall kjedeleg når det ofte blir negativ kritikk på ein blogg. Eg prøvar å skrive litt om begge typar bøker, men det blir som regel sånn at eg ikkje gidd å fokusere mykje på noko eg ikkje likte. Trur likevel at omtalar av bøker ein ikkje likar kan vere like bra som omtalar av det ein vil anbefale vidare.
Eg har lese fleire omtalar av den boka du skriv om her, og har bestemt meg for at eg ikkje vil lese Mamma er en countrysang. Sånn sett var dette ein veldig grei omtale for min del :)

Kathleen sa...

Jeg har også lest en del omtaler av den , og helhetsinntrykket er at de fleste liker og anbefaler den. Hver sin smak, men jeg synes det er rart. Spesielt 6-enten den fikk i VG. Det fatter jeg ikke.

Bjørg sa...

Eg er komme til side 47 og deler mykje av det inntrykket du beskriv. Det er noko ubestemmeleg men lite truverdig over Stig. Eg klarer ikkje heilt å sette fingeren på kva det er.

Når det gjeld å blogge om bøker ein ikkje liker, er det noko eg har litt sansen for. Det er litt som om det blir motivasjon for å lese ferdig ei dårleg bok, i seg sjølv. Det å formulere og begrunne korfor eg ikkje liker ei bok, er ofte større utfordring enn å skrive om korfor eg liker ei bok. Eg synest det på ein absurd måte er litt spennande. Og så liker eg å lese bloggar som ikkje bare skamroser alt dei har lese. Fortsett med det.

Kathleen sa...

Takk for synspunkter alle sammen! Jeg er veldig nysgjerrig på dette. Jeg liker heller ikke blogger som bare skamroser alle bøkene, det er sykt kjedelig og da lurer jeg på om bloggeren ikke har noen smak i det hele tatt. Samtidig tenker jeg at det kanskje er waste of time å skrive om en dårlig bok; den var jo dårlig, hvorfor skal jeg bruke mer tid på den? Spes når man tenker på hvor mange bøker det faktisk finns i verden og at jeg ennå ikke har lest over halvparten av bøkene til Garcia Marquez og at han høyst sannsynligvis er hundre ganger bedre.

Jeg skjønner ditt argument, Bjørg, om at det er vanskeligere å formulere seg om en dårlig bok, at det da er interessant å skrive om en dårlig bok fordi det øver opp evnen til å begrunne, men JEG, jeg synes det er mye lettere å si hvorfor jeg ikke liker noe enn hvorfor jeg liker noe, så det der er ikke noe godt argument for min del. Å spy ut eder og galle er noe jeg kan. Jeg er derimot ikke flink til å skrive om bøker jeg synes er bra. Det blir ofte mange superlativer etter hverandre. Bare. Bøker midt i mellom er også en utfordring, synes jeg. De er i grenseland. Jeg har lest dem og ok, de funket, men hvordan funket boka? Var den litterært knallgod, eller var den bare bra som underholdning? At jeg ikke kjedet meg, betyr ikke nødvendigvis at den er spesielt bra. Og bøker har jo ulik funksjon. Men å skrive om dem kan forsvares, på en måte.

Haruhi sa...

Forsett å skriv om dårlige bøker! Hvorfor? I 85% av tilfellene er hat-omtaler morsomere å lese enn elsk-omtaler. Om ikke mer interessante. liker noe.

Forøvrig er det oftere jeg holder meg unna bøker fordi noen har u-anbefalt dem, enn at jeg leser bøker fordi noen har anbefalt dem. (Nå skal jeg f.eks. ikke lese denne, og det hadde jeg kanskje ikke gjort uansett - men kanskje hadde jeg gjort det også, hvis jeg så den på biblioteket f.eks. for alle andre har vært positive til den).

KindleJoy sa...

Leste nettopp (ihvertfall starten av) boka og sitter med samme følelse. Tok meg den frihet å linke til dette blogginnlegget ditt, for du skriver mye av det samme som jeg føler. Jeg syns imidlertid det er viktig å blogge om dårlige bøker, så fortsett med det! Det finnes altfor mye over-positivt der ute. En balansert presentasjon av en bok er det beste :)

Lena sa...

Hehe, fantastiske digresjoner! Fortsett slik. Jeg er av de (the others) som likte boka. Synes den var vakker og stillferdig.

Anita Ness sa...

Jeg likte denne boken og er ikke enig i at den er dårlig. HAr blogget om den.

Kathleen sa...

Har du lyst til å si noe om hvorfor du likte den og hvorfor du er uenig med meg?