fredag 2. november 2012

Prosesser

Vi kjøpte et par boots da høsten var i gang, de var til meg. Jeg gikk rundt i dem i Berlin, de var en smule for varme, eller Berlin var for varm, jeg fikk et råd om å putte salt oppi så de ikke skulle stinke sånn og jeg kjøpte seltin da jeg kom hjem, eller hva det nå heter; jeg trodde det var salt, strødde oppi, og kjæresten min sa: Det der er ikke ordentlig salt! Hvordan kunne jeg vite det, jeg spiser ikke salt, jeg spiser krydder. En gang fortalte biologilæreren, som forøvrig var gourmét (han pleide å dra til Baltikum for å spise trøfler, og en annen gang tok han med oss i skogen bak skolen for liksom å se på sopp og andre skogsvekster, men egentlig så skulle han bare plukke kantareller til seg selv i arbeidstiden), om en del av Afrika som ble kolonisert av europeere på den ene siden og arabere på den andre. Etterhvert ble den ene delen av befolkningen syke, mens den andre ikke ble det. Og svaret på det viste seg at den vestlige delen, de som var kolonisert av europeerne, ble syke fordi de hadde salt i maten, mens den østlige delen ikke ble syke fordi de hadde krydder i maten. Det var kanskje ikke akkurat sånn han fortalte den, men historien har blitt med meg, jeg forteller den til alle som salter maten sin foran meg, eller når jeg lager mat sammen med noen og de spør har du puttet salt oppi og jeg sier nei, for jeg tenker aldri på salt.

Jeg måtte ihvertfall tømme skoene. Og jeg gadd ikke kjøpe ordentlig salt. Det var uansett kaldere i været hjemme i Norge.

Så dro jeg med dem til USA. Der var det også ganske varmt, men jeg merket ikke at de var klamme lenger. Kanskje seltinen hadde funket. Jeg trasket rundt med dem i New Orleans i mange dager. De var med på toget til Texas. De ble bare mer og mer slitt. Jeg red på hest med dem i Arizonas ørken. De ble med til California og da kunne jeg ikke ha dem lenger. Faen, tenkte jeg, jeg har bare eid dem i tre måneder, hvordan kan de bli ødelagte. Dårlig håndverk, nei, vent, feil uttrykk, neppe håndverk i det hele tatt. Jeg måtte lete etter et par nye sko i sunny San Diego, men siden shopping er noe av det verste jeg vet, skyndtet jeg meg, jeg ville heller spasere rundt i San Diego Bay. Jeg kjøpte noen semskede støvletter som lignet på et par jeg har hatt før. Det jeg ikke tenkte på var at semskede støvletter ikke er så ideelt i en by hvor det regner hele tiden. De blir stygge og får hvite flekker. Og av saltinga på norske veier. Fine i California, men ikke her.

Så ble det vår og jeg tenkte ikke mer på det. De forsvant i en stor IKEA-bag. Men det ble høst igjen, og jeg kjøpte meg et bar skinnboots for dobbelt så mange penger som de første i håp om at disse i hvertfall kommer til å vare i mange år, slik at jeg slipper å gå og kjøpe vintersko på en stund. Jeg prøvde ulike varianter i én og samme butikk i over én time. Det var bare tre par, men jeg måtte være helt sikker på at jeg valgte den med mest riktig form. Eller, noe mer ærlig: Hvilket par gjør bena mine lengst mulig? Det var vanskelig å se med jeansene på, så jeg dro hjem og spiste lunsj, så over forelesningsnotatene, før jeg byttet til strømpebukser og gikk til byen igjen. Jeg prøvde alle parene på nytt. Jeg fant en klar vinner. Omsider. Sånn er det alltid når jeg skal kjøpe noe, det tar tid, jeg overveier nøye. Litt som tomatene jeg kikker på i dagligvaren, det tar også lang tid. Og grapefruktene, det samme med dem. Jeg må jo finne de beste. For ikke å snakke om i smågodtavdelingen, det tar også tid. Eller i hyllene med syltetøy. Jeg kikker på innholdsfortegnelsen, er de sukret med sukker, fruktjuice eller fake-sukker, og i så fall hvilket fake-sukker? Jeg sammenligner priser frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ingenting som bare kan kjøpes. Det er ingenting som bare kan raskes med. Det er ingenting som ikke er veloverveid. Av og til går jeg tilogmed frem og tilbake mellom ulike butikker. Noen ganger klarer jeg ikke å bestemme meg og da går jeg hjem uten noesomhelst.

Uansett, så kjøpte jeg disse bootsene, og selv om det var nøye overveid og jeg nesten aldri kjøper klær og sko og alt som hører til i samme kategori, fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Hva mener jeg med det. Jeg leste et sted her en dag at amerikanere i snitt kjøper 36 klesplagg i året (eller noe sånt). Det er omtrent hele garderoben min! Som jeg har brukt år på å samle!

Jeg har en svart bomullskjole som er hullete nå. Jeg husker et år av mitt liv: Jeg gikk med denne kjolen hver gang jeg var ute på byen, på en konsert eller på en fest, av og til til hverdags også. Alltid den. Noen ganger med et rødt belte, noen ganger som den var, noen ganger med et blått silkebånd, noen ganger med en T-skjorte over. På alle bildene fra den tiden, har jeg på meg den. Og på flere minner som flimrer over netthinnen. Nå er den så stygg at den bare funker i hagen hjemme en varm sommerdag. Jeg har reist fra den nå, men kanskje tar jeg den fram igjen neste år.

Ingen kommentarer: