Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart finnes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennesker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer. Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Jeg fanger det opp, alt sammen. Vi blir født inn i lyset, og hele livet gjennom er dette hva vi ser, vi sperrer øynene opp, og alt vi kan se er lys. Slik beskriver Frøydis Sollid Simonsen hvordan det er vi ser. Jeg husker at vi lærte det i en naturfagstime på barneskolen og hvor trist jeg ble av det. Det var noe så veldig trist å få vite at vi ikke så tingene ut av noe i oss selv, men pga. lyset, noe utenfor oss, og jeg tror kanskje jeg ble trist fordi jeg fikk en følelse av isolasjon, av å være utestengt fra den "virkelige" verden. Det er en følelse som har fortsatt å komme til meg opp gjennom livet, med jevne mellomrom, men den har gått fra å handle om noe så biologisk som øynene våre til noe mer uhåndgripelig, summen av det jeg tenker og føler, sjela, og eksistensen.
I det hele tatt var det mange biologiske sannheter som gjorde meg trist. At alt kunne beskrives vitenskapelig, fjernet mystikken. Nå er det ikke sånn lenger. At vår verden er nettopp slik som den er, rører meg dypt. Naturen (og vitenskapen som hører til) rører meg dypere enn noe annet, det føles bedre jo mer jeg lærer og jo mer jeg vet. Tilfeldigheten at jordkloden vår befinner seg i akkurat riktig avstand fra sola f.eks. At hester ser ut akkurat som de gjør nå, når de før var små som rever og hadde tær. At vi lever våre små liv her, i et univers som er uendelig. For noen dager siden leste jeg en roman om en post-apokalyptisk verden etter den globale oppvarmingen og da etterlyste jeg sorgen og smerten over tapet av planter, dyr og blå himmel. I Hver morgen kryper jeg opp fra havet er det ikke snakk om noe savn etter jorda, for verden er ikke tapt for hovedpersonen som beveger seg rundt i Oslo, leser til biologieksamen, snakker med sin mor på telefonen og har kjærlighetssorg; men den beskrives med en stor kjærlighet.
Samtidig har hovedpersonen kjærlighetssorg, men over noe annet, rett og slett over noe så enkelt (og vanskelig) som et annet menneske. Hvordan hun har mistet ham, vet jeg ikke. Tapet og sorgen over tapet av dette mennesket skrives fram i symbiose med kjærligheten til naturen og jordkloden, jeg synes dette er så fint gjort at jeg blir helt varm i magen.
Hjemmene våre er fulle av bakterier, mikroorganismer, små dyr som lever av oss og av hverandre. Dette gjelder overalt -- i blomsterbedet, på havbunnen og på baderommet. Noen bor inne i skjærefjøla og har det helt fint selv om vi vasker den etter bruk, noen bor i kjøleskapet, noen i sengetøyet. Også vi er fulle av bakterier, i magesekken, tarmene, i øyet. På håndflatene bor det hundrevis av forskjellige bakterier, og hver av oss har vår sammensetning av disse. Vi legger igjen bakterier på alt vi rører ved, vi kan ikke la være, rester av meg blir igjen og gror på tastaturet, på håndtakene på t-banen, på kortautomaten i butikken. Vi legger igjen en liten bit av oss selv på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora.
Forfatteren skriver om et enkeltmenneskes streben og mål side om side med hele arters streben og mål.
Men ikke alle tilfeller av å gå under slutter dårlig. Å dra tilbake til havet, ad undas, å gå under bølgene. Hvalene er et godt eksempel. De levde i Pakistan-India den gangen det var hav der, de lignet rever. De ønsket seg et annet liv. Vi kan følge fossilrestene gjennom femtitre millioner år og se hvordan de begynte å føde under vann, leve og tenke under vann. Til slutt var beina forsvunnet, de svømte med ryggraden og ikke med armene, de fant nisjer i havet og fylte dem.
Allerede fra første side trekker boka meg inn i en stemning som varer hele boka gjennom. Det er nydelig, interessant, originalt. Noen av setningene og avsnittene må jeg lese om igjen umiddelbart. Jeg satt også med iPhonen ved siden av og begynte å søke opp grønngjennomsiktige havsnegler. Det finnes visst nemlig en havsnegle som har tatt opp et algegen i DNA-et sitt som gjør at den lever på fotosyntese. Et dyr som lever på fotosyntese! Det visste jeg ikke fantes! Og hele det avsnittet som omhandler havsneglen og hvor forfatteren sammenligner mennesket med den, er så fint. Vi er like, men ikke helt like. Vi er alle det samme, men ikke helt det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar