lørdag 28. desember 2013

Romjul

I en slags stadig selvpining treffer jeg fortsatt min eks, vi drikker kaffe og spiser middag i juleferien, jeg inviterer til middag fordi jeg er hjemme alene i huset, familien er alle veier (Østfold eller New York), det er bare katten og meg igjen, men katter kan man ikke spise middag med og jeg liker ikke å spise middag alene, faktisk synes jeg det nærmer seg vanskelighetsgrad høy, jeg sier: kom og spis middag og koker ris og lager vegansk karrigryte med kokosmelk, det blir ikke akkurat sånn jeg vil at den skal bli, jeg er visst ute av trening, pleier ikke å lage varm middag, det er dessuten andre juledag og jeg har vært ute dagen før og hendelser presser seg fram bak panna (virker det som), små glimt av gårsdagen som skaper en angstfølelse, og jeg vet at angsten ikke er reell fordi det bare er fylleangst, men orker uansett ikke å være alene med den, så jeg sier: kom på middag og han kommer og jeg setter pris på det, men siden blir jeg trist, ikke akkurat den samme dagen når han går for å ta den siste bussen hjem til seg, men kanskje siden, kanskje dagen etterpå, jeg blir trist og vemodig og jeg tenker at det er en følelse jeg er ensom om fordi jeg har hørt at den beste måten å komme over noen på er å finne en ny og det har han og ikke jeg, og så tenker jeg å, men jeg kommer alltid til å føle det slik da, hver gang vi møtes, for jeg vil jo ikke ha en ny en, og jeg tenker at også den følelsen, som fylleangsten, er irrelevant fordi jeg nesten aldri ellers i livet, når vi ikke sees, tenker noe på at vi ikke er sammen lenger, og når jeg først gjør det, for meg selv, angrer jeg aldri på valget, jeg tenker at det var det beste jeg kunne gjøre, likevel blir jeg etterlatt med en tristhet når vi møtes og igjen skilles, men det er en tristhet jeg bare må leve med og skyve unna, og jeg tenker det er litt som når jeg er på ferie på et fint sted, et sted jeg liker kjempegodt og som jeg må dra fra igjen; og faktisk står vi en dag på trappa utenfor huset til M som har julefest og snakker om det, vi snakker om togreiser hjem, nesten alle jeg har snakket med som har kommet hjem til jul har reist med toget selv om de har vært kjempelangt unna og vi er alle enige om at det går mye saktere når man bare reiser til noe som ikke er gøy, f.eks. hjem etter ferien, og jeg sier jeg ofte blir lei meg når jeg reiser hjem, men jeg forteller ikke noe så teit som at jeg av og til har grått over det, for jeg forstår det ikke selv og er redd for å bli sett på som inderlig og sentimental (hvilke er egenskaper langt fra det mer ettertraktede bitende sarkastiske og skarpt ironiske). F.eks. Paris, som jeg hver gang blir kjempelei meg av å forlate; vi møtes litt, jeg har til sammen vært der mindre enn to uker av mitt liv; så forlater jeg Paris fordi Paris ikke er min og jeg skal hjem til Norge, det er trist, men når jeg er hjemme i Norge og lever mitt liv her, så tenker jeg sjeldent på Paris, tenker nesten aldri på Paris og når en venninne av meg som knapt har bodd i Norge siden videregående spør meg om jeg skal bo i Norge for alltid, svarer jeg alltid ja, selvsagt, fordi jeg mener det og elsker dette landet av hele mitt hjerte og jeg tenker på høye, gråhvite mursteinsbygninger og trange, klaustrofobiske gater i Paris, man kan jo knapt se himmelen der oppe over takene, og folk som snakker et pent, men fremmed språk; søte bakverk og baguetter og croissanter til frokost, som jo er godt, men etter noen dager tenker jeg jo bare på grovbrød og brunost med blåbærsyltetøy (selvsagt uten å si det høyt, jeg vet jo at vi oppfører oss som romere når vi er i Roma, det skulle jo bare mangle), dessuten begynner jeg å savne skog og fjell og fri natur, parker gjør det ikke for meg i det lange løp, etterhvert framtrer de for meg som nærmest groteske i sin kunstighet; og slik er det ikke bare med Paris, men med alle steder jeg besøker som ikke er hjemme, men som jeg liker; jeg vil gjerne på besøk, men jeg vil jo ikke leve der, likevel blir jeg så trist når jeg drar. Men når jeg er hjemme igjen tenker jeg sjeldent på disse stedene, det er jo her som er mitt, her jeg lever, her jeg tilhører, her jeg aller mest egentlig vil være; og sånn er det med denne mannen også, jeg vil treffe ham, det er hyggelig, jeg blir trist når vi sier hadet, men til syvende og sist vil jeg jo ikke være sammen med ham, jeg vil ikke ha et liv sammen med deg.

(Og det samme gjelder ikke bare Paris, jeg ble også trist den gangen jeg forlot USA, da vi satt på flyet på vei fra Los Angeles, skulle jeg vekk fra dette her, det mektige og golde ørkenlandskapet og alle de vennlige menneskene (jeg har aldri vært i et land hvor folk har vært mer hyggelige og ja, så joviale, som i USA), samtidig vet jeg jo hvordan det er og hadde jeg overlevd i et land hvor jeg måtte betale for helsa mi, nei, aldri i livet, mitt hjerte banker for norsk helsevesen (selv om jeg alltid får dårlig samvittighet når jeg er i nærkontakt med dem, tenker å, herregud, er jeg her på skattebetalernes penger*, det er derfor jeg kvier meg sånn for å gå til legen, er jeg syk nok nå eller ikke?, det er en høy terskel) og anstendig minstelønn (jeg skulle selvsagt ønske at alle arbeidsgivere hadde så mye respekt for andre menneskers arbeid at de av seg selv betalte nok - i ærens navn).

I løpet av de samme dagene slipper Pussy Riot fri fra fengsel i Sibir og jeg leser hva de sier på pressekonferansen, de fortsetter å snakke dritt om Putin og jeg tenker faen, så bra, for jeg har nettopp lest et kart over pressefriheten (og altså også over ytringsfrihetens) kår i verden, nesten ingen land er hvite (=absolutt frihet), omtrent bare Canada og Norden; jeg leser det ikke så lenge etter at jeg leser om en journalist som har røpet historien om at en av USAs droner har drept sivilie og uskyldige mennesker i et brudefølge i Jemen og at han nå ikke lenger får lov til å jobbe som journalist (myndighetene i et land har snakket med myndighetene i et annet land om det), og jeg blir opprørt, for frihet må være det høyeste av alt i hele verden, mens makt bare er dritt. 

*Jeg betaler også skatt, men inntekten min er så liten at den ikke er noe å skryte av.)

Ingen kommentarer: