onsdag 15. januar 2014

FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth

En gang i begynnelsen av januar satt jeg og gjennomgikk noen av tekstene mine for å velge ut noen til en opplesning jeg skulle være med på senere i måneden. Fem sider hadde jeg blitt bedt om å sende inn slik at initiativstakeren kunne sette sammen et hefte med tekster av oppleserne. Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive noe helt nytt noe, men akkurat da, som var i begynnelsen av året, klarte jeg ikke å tenke på å skrive noe nytt, kanskje jeg var sliten etter alle julefestene og nyttårsaften (jeg kom ikke hjem før åtte om morgenen), dessuten tenkte jeg bare på at jeg om noen dager endelig skulle begynne på skolen igjen etter en altfor lang juleferie (siste eksamen var i november) og begynne med biologi, noe jeg gledet meg til. Istedet fant jeg tre tekster jeg allerede hadde skrevet og sendte dem inn. Siden jeg ikke har opplest så mye i mitt liv, og ihvertfall ikke mine egne tekster, tenkte jeg at jeg ikke skulle tenke så mye på den kommende opplesningen; jeg tenkte at hvis jeg gjorde det, kom jeg bare til å grue meg, så jeg bestemte meg for å benytte taktikken å ikke tenke på det i det hele tatt. Helt til dagen kom og jeg så over tekstene jeg hadde sendt og tenkte at jeg ikke hadde lyst til å lese noen av dem. Jeg måtte dermed finne en ny tekst ganske fort, en tekst som ikke ville komme til å stå i heftet som skulle gis bort på arrangementet. Jeg valgte dermed en tekst som jeg en gang valgte å kalle Forsøk på anstendighet. Den ble til etter at jeg hadde lest et intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen i høst, jeg tror det må ha vært i anledning en essaysamling hun nylig hadde utgitt, nemlig Fryd og fare. Uansett så snakket hun om det å leve et anstendig liv og det førte til at jeg også skrev noe om å leve et anstendig liv i teksten, samtidig som jeg skrev om Vigdis Hjorth, hun ble nevnt med navn i teksten, og følgelig, der jeg stod på scenen og skulle til å lese teksten min, tenkte jeg på Vigdis Hjorth og de gangene jeg har hørt henne lese og på alle bøkene hennes, jeg tenkte så mye på det, kanskje ikke bevisst, men ubevisst tenkte jeg så mye på det at jeg begynte å lese sånn som jeg har hørt henne lese, ganske fort, lange setninger, jeg klarer ikke helt å beskrive det, klarte det nok ikke heller, men jeg forsøkte ihvertfall.

Hvilket bringer meg til det ene essayet i samlingen, "Bedrag eller bidrag?", hvor Vigdis Hjorth skriver om den gangen hun ble beskyldt for plagiat. Jeg har verken lest boka hun skrev eller boka som det ble påstått at hun plagierte. Og forresten var det ikke hele boka, bare et avsnitt. Hun skriver i essayet om hvordan alle som skriver lener seg på alt vi har lest, alt vi liker, umuligheten av å skrive noe uten å ha lest. Lesningen kommer før skrivingen. Litteraturen er full av referanser og lån, den oppstår ikke av ingenting. Hun skriver om at da hun en gang skulle skrive noe, prøvde å la være å lese noe som helst. Hun skulle skrive uten å bli påvirket av noe. Det viste seg å være umulig. Det gikk ikke. En gang jeg hadde et større skriveprosjekt, prøvde jeg meg på det samme, jeg skulle ikke lese noe som helst mens jeg skrev det jeg skulle skrive. Det gikk ikke. Eller, det gikk, men så stagnerte jeg på et tidspunkt. Det kom ikke noe nytt inn i hodet mitt. Senere har jeg erfart at jo mer jeg leser og har lest, jo lettere er det å skrive. Man må holde på med begge tingene samtidig. Vigdis Hjorth skriver: 

Mine læremestre står bak skulderen min og kommenterer, kritiserer, oppmuntrer, og jeg lytter til stemmene deres med respekt og andakt, aldri utlært, alltid elev, av Ditlevsen, Duras, Ekelöf, Brecht med flere. Men grunnmuren murer jeg selv, solid og nær kilden, på hvilken prosjektet skal vokse. Tusen tekster knyttet til tematikken på bordet som stillas og stige, sikkerhetsnett og sparringspartnere når jeg står fast. Men visjonen er min, det er mitt som står på spill, mitt dilemma i bunnen, min tamp som brenner, jeg er byggmester, sjef og ansvarlig, for struktur temperatur og tempo, vekslingen mellom tyngde og letthet, humor og alvor, tanke og bilde, slik ingeniøren må ha kunnskap om vannrør og elektriske ledninger før han spikrer det første bord; det er ikke for amatører! Ingen har rene hender i bransjen, men vi tar sjansen! 

Under opplesningen, og ellers, hadde jeg Vigdis Hjorth bak min skulder. Etter min mening er hun en av landets smarteste forfattere. 

Fryd og fare, som har undertittelen Essay om diktning og eksistens, er en fryd å lese. Gjennom et knippe essays skriver Vigdis Hjorth om forfattere som har betydd mye for henne, i både skrivingen og livet, om lesning og skriving. Mange av forfatterne hun skriver om er også for meg forfattere jeg bryr meg veldig om, som Hamsun, Woolf, Solstad og Brecht. Sistnevnte var forresten også med i teksten jeg leste opp på opplesningen, jeg skriver om at V og jeg snakker om Brecht, eller at vi ihvertfall prøver å snakke om Brecht, det er vanskelig fordi vi er på et sted med mye lyd. Uansett, Brecht betyr mye for Vigdis Hjorth, hun skrev særemne om ham på videregående, det var ikke så populært at han var kommunist, skriver hun. Jeg skrev om noe så kjedelig som sensur av norsk litteratur på mitt særemne, bl.a. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, jeg var ganske opptatt av Agnar Mykle da jeg var seksten, som om jeg var en eller annen ung gutt, nå er det sjeldent jeg bryr meg så veldig om ham, men det gjør Vigdis Hjorth i et annet essay igjen, ikke det om Brecht, men i det essayet hvor hun skriver om sin egen bok Tredje person entall, "Driften mot skriften", hun nevner ham ihvertfall såvidt. På slutten av samme essay skriver hun: 

I den sistnevnte står det tidlig noe sånt som at man kan merke sin evne til lidenskap før man opplever lidenskapen. Da mener jeg nok evnen til å falle, in love, gi seg over, eller kanskje snarere behovet for det, lengselen etter den totale symbiose som jo innebærer at man frivillig mister seg til den andre, eller sagt på annet vis; det er en måte å slippe unna seg selv på, komme vekk. Og antyder vel at det vi kaller lidenskap, ikke først og fremst utløses av et møte med et annet menneske, men er en disposisjon. Og at denne i enkelte tilfeller er skapt av en skade som den skadede forsøker å reparere, men kan komme til å gjøre på en måte som i stedet river skaden opp igjen?
[...] 

Om den tidligere nevnte anstendigheten skriver hun også, i essayet "Ja og nei", som egentlig ikke er et essay, men et intervju Vigdis Hjorth gjorde med Dag Solstad i anledning hans 70-årsdag i 2011. Essay eller ikke, det er en av favorittene mine i Fryd og fare. "Vet ikke folk at de er ulykkelige?," spør Hjorth med en referanse til Solstads Et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, hvor så Solstad svarer: "Det ville være arrogant å si. Jeg har noen arrogante tanker om dette, men vil ikke uttrykke dem. Du kan si det slik at jeg skriver bøker mot tidsånden. Jeg tror faktisk folk opplever en genuin trivsel. Jeg slår fast at det finnes mye lykkefølelse i dette samfunnet, og det vil jeg ikke kimse av, men jeg deler den ikke." Etterpå får jeg lyst til å lese Armand V., som er Solstad sin, men ikke minst så mange av bøkene til Hjorth som jeg ennå ikke har lest, jeg gleder meg til det. 

En annen favoritt er essayet "Fordeler og ulemper ved å reise i gruppe", hvor Hjorth drar til Cuba, hun har tatt på seg jobb som reiseguide for lesere, hun har vært mye på Cuba og kjenner landet godt, men hun er ikke helt tilstede, hadde helt glemt at hun skulle reise, hun har med seg en ennå uutgitt oversettelse av dagbøkene til Witold Gombrowicz fordi det er meningen at hun skal skrive forord til den, også dét noe hun hadde glemt før en eller annen, var det redaktøren, oversetteren?, minner henne på det, og plutselig kommer forordet og reisen til Cuba på likt, hun må gjøre begge deler, og hele essayet handler om det, hvordan hun setter seg på bussen sammen gruppa hun skal guide, kald og kjølig uttrykker hun ikke sitt her med meg, jeg skal lese, hun drikker seg full og lyver på seg kunnskap om Hemingway fordi hun ikke vil tape ansikt, vise at det er noe om Hemingway hun ikke vet, og samtidig som hun graver seg ned i dagbøkene til G (som hun kaller ham), observerer hun gruppa, hun hører etter, er tilstede og fjern på samme tid, det er kløktig og essayet er ærlig, skarpt, fornøyelig, alt på likt, om diktning og eksistens, flettet sammen, de hører til. Her er et utdrag: 

Gikk rett opp på rommet i går. Så på fjernsynet og lurte på om jeg skulle sette det på, men gjorde det ikke av redsel for å komme over episoder av Sex and the City og se flere etter hverandre, og så måtte gi Gombrowicz rett i at vi på dypet er evige grønnskollinger som ikke er på høyde med høykulturen, som hyller sublime verdier, mens vårt virkelige liv forgår i skjul i en skitten og umoden sfære, porno og amerikansk såpe på hvert vårt hotellrom bak nedrullede gardiner. 

Hvis det er noe negativt å si, må det være at det essayet jeg gledet meg mest til, det siste, "Kvinner og diktning", om Virginia Woolf, kanskje er det essayet jeg liker minst, uten at det behøver å bety så mye egentlig; Hjorth kommer med gode poenger også der, det bare treffer meg ikke like mye som mange av de andre tekstene gjør, men til tross for at det er det siste essayet i samlingen, blir jeg likevel sittende og ønske at det var mer! Et sted skriver Hjorth "Men jeg føler meg ikke alene, har alltid et intensivt åndelig samvær i hånden, [...]" om når hun sitter og leser Gombrowicz alene på bar, hun legger merke til at noen kanskje synes synd på henne der hun sitter alene, er hun alene, men hun er ikke det, hun leser jo; og sånn har det også vært de dagene da jeg har lest denne, tatt den med på skolen, lest i friminuttene; meg, noen brødskiver, denne boka. 

Ingen kommentarer: