torsdag 6. februar 2014

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

Ingen kommentarer: