Søvnløs

En dag klarer jeg ikke å sove fordi jeg ligger våken og tenker på gøye ting. Jeg tenker på alt det jeg skal i livet, alt det som kommer til å skje, alt det jeg skal gjøre, og det er ikke dagdrømming om umuligheter, det er ikke urealistiske ting, ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje; i lyset fra natthimmelen som jeg kan se utenfor vinduet ligger jeg ikke og tenker på at jeg en dag skal vinne i lotto og ha problemer med å finne på hva jeg skal bruke femtito millioner kroner på, eller på at jeg en dag skal bli sammen med Wolverine. Nei. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker på studiene jeg skal begynne på, at jeg snart skal flytte, og på hunden og hesten jeg en dag kommer til å ha. Jeg tenker rett og slett så mye på det denne dagen at jeg ikke får sove om natten, og klokken kvart over fire står jeg opp fordi jeg skal rekke et tog som går halv seks, og der sitter jeg og leser en oppvekstroman fra Indonesia og spiser hjemmelaga eplemos med müsli og mager cottage cheese og er på vei til Lillehammer fordi jeg skal løpe Birkebeinerløpet dagen etterpå, kanskje er det også det jeg tenker på, alt dette her. Kanskje tenker jeg så mye på at jeg må rekke toget og være uthvilt før Birken at jeg ikke får sove. Men når jeg kommer til Lillehammer og det blir kveld og hun jeg bor hos har dratt på jobb, sitter jeg med vinduene åpne og saumfarer hesteannonsene på finn.no, ser på bilder og leser, forkaster dem jeg ikke vil ha, trykker på krysset øverst i høyre hjørne og ser videre på alle de jeg kunne ha tenkt meg, jeg vet hva jeg er ute etter; akkurat som jeg allerede har gjort et høyt antall ganger med boligannonser, prosessen er den samme, jeg sitter bare der og ser og ser, trykker vekk de som er uaktuelle, ser litt nøyere på de jeg kunne tenke meg, noe sånt, ja, ja, denne høres perfekt ut.

Jeg har gjort det så mange ganger og jeg går ikke lei, det er rett og slett noe jeg må styre meg for. Det samme gjelder bildesøk på google av visse hunderaser, jeg må bare se og se. Jeg skynder meg å ta opp iPhonen hver gang noen spør, hva slags hund er det? Ja, du skal få se her, sier jeg. Å, den var fin!, sier S. Å, nei, sier mamma, som ikke liker hunder, hun er redd for dem. Hadde det ikke vært bedre med en veskehund. Å, nei, sier jeg. Du må ha den i et annet rom hvis jeg skal komme på besøk, sier H. Hun er heller ikke glad i hunder. Hun er et tversigjennom kattemenneske, hun har en grå katt som er fjorten år gammel og som hun ikke har sett på en stund, kanskje han kommer tilbake når høsten kommer, det er typisk ham, sier hun. Det var gammelt, sier jeg, fjorten år. Jeg sier ikke det jeg tenker, at han kanskje har gått ut i skogen for å dø. Siden sier jeg noe som hun synes er feil og jeg prøver å rette det opp, mente jeg det så ille som det virket som? Ro, ro til fiskeskjær, synger hun fra baderommet mens hun steller håret. Noen ganger sier man bare noe, det som er sagt kan ikke gjøres usagt, la det gå.

Hvis han er grei, sier H senere. Hun kommer på en hund som hun kjenner, en snill hund. Hvis han ikke er sånn og sånn, sier hun om min hund, den hunden som jeg ennå ikke har. Hunder, sier hun, har ikke egne liv, ikke sånn som katter. Katter går rundt og lever sine egne liv, hunden følger deg bare. Venter bare på hva du har å si. Kanskje det, sier jeg, men jeg synes ikke det ene er bedre enn det andre. Jeg er verken hunde- eller kattemenneske. Jeg liker begge deler, -- og hester, geiter, hvaler, ulver, elg, bevere og fugler. M forteller meg hvordan biologistudiet er, at de har artsklassifikasjonstester hele tiden og obligatoriske sommerkurs og jeg blir helt storøyd og sitter ytterst på stolen fordi jeg er helt opprømt og synes det virker kjempegøy, bare enda bedre enn det jeg allerede tror det kommer til å være. Når får du vite hvor du kommer inn, spør K og jeg sier midten av juli og fra midten av juli til det begynner kommer jeg ihvertfall ikke til å få sove, men det er uansett sommernetter, er det ikke nettopp det man ikke skal.

Og i Oslo sitter vi i parken og drikker øl om kvelden før vi tar trikken hjemover og snakker om dem noen av oss er sammen med og dem noen av oss ikke lenger er sammen med, på valgene vi har tatt og valgene vi brukte altfor lang tid på å ta, på ting noen har sagt som gikk rett inn i hjertet, ting vi har tenkt masse på, til en dame spør oss om hvor gamle vi er og H sier tjuefem, og utenfor er himmelen mørkeblå og nordisk, og jeg tror at nå skal hun si noe om at vi ikke må snakke så mye på trikken, eller at vi er naive og ikke vet bedre, men det er ikke det hun sier, hun sier: Da sier jeg bare: Gled dere til resten av livet, før trikken stopper og hun forsvinner ut og vi forsvinner ut og det begynner å regne og de som bor her sier det har vært sommer i ukevis, det har ikke regnet på lenge, og jeg trekker inn duften av regn mot varm asfalt, noe av det fineste verden har å by på.