INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani

Indonesia, som med sin befolkning på 240 millioner innbyggere er verdens fjerde største land, med en hovedstad som er på topp 10-lista over verdens største byer (og som tvitrer mer enn noen annen by i verden); Indonesia som har verdens største muslimske befolkning, uten å i det hele tatt ha noen statsreligion; Indonesia som har verdens tredje største regnskog og som bare er slått av nabolandet Australia i antall endemiske arter (arter som bare lever på et begrenset område); Indonesia som er en av verdens ledende eksportører av ris, kaffe, kakao, kokosnøtter, kanel, muskat, nellik, pepper, vanilje, te, tobakk, mais, avokado, banan, kål, cashewnøtter, chilli, agurk, ingefær, ananas, mango, søtpotet, papaya og gresskar; som har den største økonomien i Sørøst-Asia og som står for verdens tredje største klimagassutslipp; alt dette og mer til gjør Indonesia til et av verdens mest betydningsfulle land, definitivt verdt å vite noe om, dog nikker jeg gjenkjennende inni meg når Elizabeth Pisani skriver i prologen til Indonesia Etc.: Exploring the Improbable Nation: "And yet over the years I had become used to seeing a mildly panicked look in people's eyes when I mentioned Indonesia at a drinks party in London or New York. I can see them thinking 'Oh God, Indonesia... is that the new name for Cambodia, Vietnam, those places near Thailand...?'" Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk tro at Indonesia er et eller annet sted i Thailand eller Filippinene, eller bare forundrede blikk når jeg sier jeg er halvt indonesisk, for Indonesia, hvor, hva, hvem er det egentlig? 

Det samme lurte amerikaneren Elizabeth Pisani på, selv etter å ha tilbragt store deler av livet sitt i nettopp Indonesia, som journalist og epidemologist. Hun tok dermed et friår fra jobben sin, reiste rundt i Indonesia i 13 måneder og blogget om det på indonesiaetc.com. Siden, i juni 2014, ble bloggingen til boka Indonesia Etc.: Exploring the Improbable Nation, hvor hun forteller om møter med folk som slapp henne inn sine hjem (det må nevnes at Pisani snakker indonesisk, Bahasa Indonesia, Indonesias offisielle språk), indonesisk kultur (som egentlig er en masse ulike kulturer i et og samme land, ja, jeg stiller det sosialantropologiske spørsmålet, hva er det som egentlig gjør at at vi kan kalle Indonesia for et land? Så enkelt som at det er et felles språk er det ikke, da det snakkes flere språk i Indonesia og Bahasa Indonesia er det samme språket som de snakker i Malaysia), samfunnsproblemer og politikk.

Selv om jeg kan mer om Indonesia enn folk flest, er det skammelig hvor lite jeg vet om dette landet. I sommer leste jeg min første skjønnlitterære indonesiske roman, The Rainbow Troops (Laskar Pelangi på orginalspråket) av Andrea Hirata. Ikke fordi jeg ikke hadde tenkt på at jeg ville det før, men fordi min kunnskap om indonesisk litteratur er helt blank, jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har ingen navn, ingen knagger, ingen titler, ingenting. Det gledet meg derfor at Indonesia Etc. inneholder en liste over anbefalt litteratur, filmer, tidsskrifter etc. om eller/og fra Indonesia, som jeg, etter å ha lest hele boka, gleder meg til å sjekke ut fordi jeg synes Pisani har skrevet et grundig og troverdig portrett av et så mangefasettert land som Indonesia er, hun vet helt klart hva hun skriver om. Selv gjenkjenner jeg mange ting, mens andre ting er helt nytt for meg, f.eks. synes jeg det var spesielt interessant å lese om hvordan Indonesias nest største by, Surabaya, har klart å bli helt søppelfri, tatt i betraktning at den er en tredjedel av Jakartas størrelse og at Jakarta er den skitneste byen jeg har vært i, bare biler, motorsykler og smog, smog, smog (de har ikke noen form for T-bane, sprøtt or what), og jeg innser at mye av det jeg fra før av visste om Indonesia er det jeg vet om Java og Bali, mens det er så mange andre provinser hvor ting er (helt) annerledes og som jeg ikke aner noe særlig om. Hva skal jeg sammenligne det med, å tro at majoriteten Java er representativt for hele Indonesia ville være det samme som å tro at Tyskland er representativt for hele Nord-Europa? 

Det må innrømmes at den opprinnelige grunnen til min interesse for Indonesia var et ønske om å kjenne min (ene) herkomst, men jo mer jeg leser og lærer om dette landet, slår det meg som merkelig hvor anonymt dette landet er i folks bevissthet, i forhold til f.eks. India og Kina, tatt i betraktning dets betydning i verdenssammenheng som jeg allerede har nevnt. Jeg har også, på et tidligere tidspunkt, innsett hvor lite jeg vet om andre verdensdeler enn de vestlige, og ønsket om å vite hvor jeg kommer fra springer ut fra ønsket om å lære mest mulig om verden, og for de som er interessert i å utvide horisonten og lære å kjenne en verdensdel bedre, kan jeg veldig gjerne anbefale Indonesia Etc. som et sted å begynne. Den er relativt lettlest og gir et godt bilde av et land hvor det bor 48 ganger flere mennesker enn i Norge. Leser man den lærer man nok mer om Indonesia enn om man drar på badestudie til Bali. (Som det forøvrig skal bli en slutt på nå, og det er på tide, spør du meg! Norske studier i utlandet er kulturrelativistisk møl.)