Noen betraktninger om naturen i Norge

I forelesningen om naturvernets historie nevner foreleseren Henry David Thoreau, han levde i skogen, i nærhet til naturen, men jeg, jeg som har studert litteraturvitenskap og amerikansk kultur og historie vet jo selvsagt at det hele bare var en gimmick og at han bare bodde i hytta litt, ikke noe særlig lenge, jeg kan sikkert telle antall dager jeg har tilbragt på en hytte og det vil være flere enn Thoreaus, og da mener jeg hytte med lavere komfort enn hjemme, jeg utelukker selvsagt de omtrentlig ti dagene av mitt liv som ble tilbragt på en hytte på Hovden med minst fire soverom og badstue; det er ikke dét jeg snakker om når jeg sier hytte, men det er det hytte har blitt, i takt med vår voksende velstand har vi spist og spist av naturen, høylandet, sprengt stein og lagt terrasser av grunnen, innlagt vann og elektrisitet, tatt med tv-en og koblet til Internett. Hyttene ligger tett i tett, helt like hverandre, inn i den siste europeiske villreinens rike, ja, hyttene ligger så tett oppi hverandre at man risikerer å støte på naboen, akkurat som hjemme. Akkurat det trengte vel ikke Thoreau å bekymre seg over, selv om det nok var en slags vei tilknyttet hytten hans, det var ikke slik at han vandret lenge i villmarken før han kom seg dit, over stokk og sten.

Jeg husker en hyttetur som ble tilbragt på en liten øy, nærmest en holme, utenfor Tvedestrand. Det var vann der, men ikke strøm. Vi spilte spill og leste bøker til skinnet av en oljelampe om kvelden, som begynte sent, det var jo sommer, norsk sommer. Vann var det bare i springen, så vi dusjet ikke, men badet i sjøen hver eneste dag. Håret ble tjukt av saltvann og hver dag kom det to unge gutter kjørende i en liten motorbåt for å spørre om vi ville kjøpe VG. For å komme oss til og fram øya rodde vi en rød båt. Det gjorde vi noen ganger når vi hadde lyst på is. 

Også på vår egen hytte kjørte vi i båten for å kjøpe is, til en campingplass på andre siden av innsjøen. Avhengig av hvor kaldt det er ute, har denne hytta noen ganger vann, andre ganger ikke. Utenfor den står en høy gran som jeg kan huske en gang var så liten at jeg lett kunne ha knekket den over. Det går ikke nå lenger. Det er en av de få granene rundt oss, de andre hytteeierne har hogget ned alle trærne rundt hyttene sine, sørget for at solen skinner på verandaene deres. Hos oss er det lett å tro at sommeren er kald, før man beveger seg ut av eiendommen, ut på grusveien hvor det ikke er trær. Der skjønner man så at det faktisk er sol og ganske varmt. Jeg har også vært alene der, ikke like lenge i strekk som Thoreau var på sin hytte i Massachusetts, men lenge nok til å få nærkontakt med både frosk, rådyr og fugl. Også det skulle liksom resultere i en bok, men det ble ikke noe av, sannsynligvis pga. min manglende tålmodighet. Det jeg skrev handlet riktignok om noe helt annet enn skogen. Selv nå vet jeg ikke helt hvordan man skriver om skogen, er det ikke nok, og det mest ønskelige, å bare være i den? 

På omtrent samme tid som jeg leser om hvordan det står til med villmarken i Norge, spør en venn om det er bra turmuligheter der jeg bor. Sørgelig nok må jeg si at det ikke er noe som går under definisjonen villmark igjen i verken Akershus/Oslo eller Østfold. Faktisk er under 5 % av hele Sør-Norge villmark. Min nærmeste skog er en såkalt "hundremeterskog". Det merker jeg ikke når jeg går, men når jeg løper kommer jeg til den andre siden, en bilvei og flere jorder. Fortsatt vet jeg ikke hvor skiløypa går, for snøen som var her i forrige uke smeltet etter en kort stund. Den lå ikke lenge nok til at skisporene ble kjørt opp. 

På Sørlandet står det heller ikke bra til. Jeg har sett utbygging i strandsonen mange steder, boliger og gjerder, i forsøk på å forhindre oss andre i å gjøre bruk av allemannsretten. Jeg grøsser når jeg tenker på hvordan det kan bli, en fullstendig privatisert strandsone hvor man må betale for å dra ut i havet. På en rundtur i Italia så jeg det, vi måtte kjøre langt og lenge før vi fant et sted hvor man ikke måtte betale for å kunne hoppe ut i Middelhavet. Hotellene lå på rekke og rad, strendene med sine fluktstoler og parasoller, inngjerdede områder og billettholdere ved inngangen. Skrekk og gru!

Allemannsretten, en av de beste tingene med Norge. Måtte den fortsette å virke. Man kan rent bli redd, nå skal det jo tilogmed åpnes opp for snøscootere på fjellet. Tro det den som kan.