En kveld sitter vi på en benk utenfor Victoria kino og snakker om tilgivelse. Jeg tror ikke på det, skjønner ikke at tilgivelse er et mål vi skal strebe etter. Jeg forteller om en dokumentar jeg så en gang som handlet om en kvinne som skulle tilgi en mann som hadde drept hennes bror, mann og barn, hvordan filmen fremstilte hennes tilgivelse som en flott og god ting, og jeg forstod det ikke, syntes det var grotesk og uforståelig, hvorfor denne tilgivelsen? J og H mener at livet blir lettere dersom man tilgir, da legger man hendelsene over på den andre personen og man slipper selv å gå rundt med hat og kanskje tilogmed hevntanker, som det ser ut til at jeg går mye rundt med. Det er ufruktbart og ødelegger for så mye annet, sier en av dem. Synes du ikke det er bedre å leve livet videre uten hat og hevngjerrighet? Å heve seg over noe på en måte?, spør jeg. Det er det pappa alltid sier, at man må heve seg over andres smålighet og dårlige oppførsel, det er ikke noe vits i å bry seg om slikt. Jeg er ofte uenig med ham også. Jeg pleier å si at folk ikke fortjener å ikke få høre det, bli tatt på at de oppfører seg dumt. Skal man bare la dem ture på, slik at det kanskje aldri skjønner hva de holder på med? Er ting bare greit, skal alt bare være greit, skal man akseptere alt? Det handler ikke om å akseptere alt og å finne seg i alt, sier H, det handler om at folk kan gjøre feil. Ja, sier jeg, det vet jeg jo, men det får være grenser for handlinger.
De lurer på om jeg tenker på noe spesifikt. Jeg gjør det. Jeg sier at en gang skulle eksen min tilgi meg for noe, men hans oppførsel etterpå tilsa at han ikke egentlig hadde tilgitt meg. Å tilgi er bare noe man sier, sier jeg. Jeg tror ikke det finnes, verken fra min side eller fra dem jeg ønsker det fra. Å tilgi er ikke det samme som å glemme, vet du, sier H, men det finnes også falske tilgivelser. Å tilgi bare for å sette seg høyt, å sette seg i en maktposisjon ved å være den som tilgir, men likevel bruke de handlingene noen er tilgitt for som et redskap til å holde den såkalte tilgivede nede. Det høres ut som om du var offer for en falsk tilgivelse, sier J. Det dere skulle gjort da, sier H, var å gå fra hverandre med en gang, istedenfor å leve sammen med falske tilgivelser. Det kom jo ikke noe godt ut av det. Nei, sier jeg, det er sant. Man kan tilgi, men det betyr ikke at ting nødvendigvis kan være som før, sier H. Å tilgi noen for noe, betyr ikke at vennskapet trenger å fortsette. Men hva er poenget da, sier jeg. Tilgivelse handler om å kunne leve videre uten tærende følelser, sånn som du. Hvordan er det egentlig å leve med den hevngjerrigheten og hatet ditt? Det kan jo ikke være særlig bra, sier H. Jeg har allerede fortalt dem at jeg noen ganger føler en stor forakt for visse mennesker, at jeg noen ganger tenker på enkelte hendelser og blir fylt av stygge følelser. Det er så mange ting jeg ikke har lagt bak meg, ting som dukker opp, som liksom ikke er avsluttet. Jeg sier at jeg kan kanalisere hatet og hevngjerrigheten over i andre følelser, og at livet hadde blitt tomt dersom jeg skulle tilgi absolutt alt, da ville det ikke vært noe å tenke over og dermed heller ikke noe å skrive om. Ja, det er sant, du liker å rulle deg rundt i dritt, sier H, du livnærer deg av det. Men hva med de andre? Kanskje de har godt av tilgivelse, sier jeg og trekker på skuldrene. Jeg tror likevel du kunne ha godt av det, sier J. Forlate gamle ting og la dem bli der, slutte å gå rundt med dem til evig tid. Jeg har blitt kalt bitter av en annen venn. Det kler deg ikke, sa han. Vi drakk vin sammen forleden, men det var ikke da han sa det. Det var år siden. Denne gangen fortalte jeg ham bare om nylige hendelser, som jeg egentlig bare lo av. Jeg gjorde narr av min egen nylige forelskelse og hjertesorg. Det som var trist hadde blitt morsomt, det var ikke lenger så viktig.
Det var bare en forelskelse, sa han, og fortalte så om sin første kjærlighet som hadde fått ham til å gå rundt med dødsønsker i ettertid. Det var hardt å være den eneste som elsket, mens den andre ikke ville ha ham lenger. Jeg var ikke på noen måter uenig med ham i dette, kjærligheten er noe meget mer enn en forelskelse. Det finnes folk som får virkelig hjertesorg, sier J, som blir deprimerte og legger hele livet sitt i noen andres hender. Og når det blir slutt, da føles det som om ens eget liv er slutt. Det er jo ikke det jeg har opplevd. Jeg har bare vært litt trist. Du er jo et eget menneske i deg selv, sier J. Ingen fare, altså. De har selvfølgelig rett. Men den ikke-eksisterende tilgivelsen handler om et helt annet menneske. Noen ganger tror jeg at jeg ikke bryr meg lenger, sier jeg, at jeg har glemt det, mens jeg andre ganger føler et sterkt hat. Det er veldig varierende. Noen ganger føles det som om jeg er nettopp hevet over den slags, andre ganger føler jeg et sinne som nærmest får hjertet mitt til å slå raskere. Vil du ikke være hevet over det hele tiden, spør H. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke om det betyr så mye, verken fra eller til. Jeg vet jeg noen ganger skulle ønske ting var mer harmonisk, og en virkelig tilgivelse ville kanskje laget mer harmoni, men samtidig er det noe i meg som ikke ønsker å være harmonisk, som tenker at det ikke går, at det bare er tull, og hvorfor skal hat og hevngjerrighet være mindreverdige følelser som man ikke får lov til å ha? Hvorfor kan jeg ikke bare få være sint når jeg blir sint?
Vi blir selvsagt ikke enige om dette med tilgivelse. Jeg befinner meg i vikingtiden, mens mine venner har beveget seg langt inn i en tid hvor protestantismen råder. Det er jeg som er barbaren, som tror på hevn og føler skadefryd. Vi begynner å snakke om andre ting mens vi går. J skal hjem, H og jeg skal drikke øl. Vi skilles ved en fontene som jeg synes er glorete, og jeg legger merke til at det er blitt ganske mørkt, det var ikke så lenge siden man fortsatt kunne skimte en lys horisont under det samme tidspunktet. Det fyller meg med en vemod, som alltid, en følelsen av at sommeren er på vei til å ta slutt, enda vi fortsatt er i juli. Det er irrasjonelt, og dessuten liker jeg vinteren, men likevel. Likevel er det bare slik.
1 kommentar:
Kjenner meg igjen i det, altså. Jeg er langsint og bærer nag, og tenker at helt oppriktig tilgivelse... - det er nesten utenkelig, tenk på alt man må undertrykke, og "glemme", og.. ja. Og så må det være oppriktig og på ekte. nei. Kanskje er tilgivelse et ord/begrep som også blir brukt for slepphendt, at man kaster det rundt seg uten å helt ta innover seg hva det vil si.
Legg inn en kommentar