søndag 27. september 2015

FRA VINTERARKIVENE av Merethe Lindstrøm

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 22.09.2015. 

Fra vinterarkiveter en kjærlighetshistorie mellom en skrivende kvinne og en psykisk syk mann. Gjennom historien om ham, skrives historien om henne, og det viser seg at de er ganske like. Der hvor de kommer fra, før de møter hverandre, er steder som ligner hverandre. De bærer begge sin arv av nære slektninger som ikke har klart seg særlig bra i samfunnet. Hvordan dette påvirker deres senere voksne liv minner meg om Malmø-trilogien til Kristian Lundberg, en trilogi om en alkoholisert og fattig arbeiderklasse, hvor livet til hovedpersonen er helt gjennomsyret av oppveksten med hans psysisk syke mor.
Også i Fra vinterarkivene er fortiden noe som påvirker livene til hovedpersonene, men med en mindre gnålete tone, selv om man også i denne romanen i en viss grad ledes til påstanden om at det vanskelige livet man lever som voksen skyldes det vanskelige livet man hadde som barn. Heldigvis blir det ikke for deterministisk og patetisk i Fra vinterarkivene.Det er en god ting, men det gjør den bare bedre i forhold til andre romaner om samme tema, ikke nødvendigvis til at den er god i seg selv.
La oss gå over til språket: Den har sine gode sider, men også sine klisjéer, uforståelige setninger og tungvinte metaforer. Det er i tillegg noe infantilt ved ordsammensetninger som «vinterarkivene», «høstreise», «vakkergrå» og «nattnotater», en teknikk som går igjen og igjenDet får meg til å tenke på kvinnelige bloggere som har som personae å være søte og pikeaktige, men så er det bare påtatt, og når man har passert en viss alder kan slikt være ganske ekkelt, nærmest grotesk.
Og mens vi snakker om det groteske, er det ganske rart at en roman som synes at oppveksten til hovedpersonene er så viktig for hvordan deres voksne liv har blitt ikke én eneste gang dveler over fremtiden til deres egne barn og den oppvekstensom de går gjennom. Tyder det på en holdning om at arv ikke er viktig likevel, eller på pur egoisme? Det er bedre å bli født og leve, uansett hvordan livet blir, enn å ikke være født? Et tungt spørsmål, blant flere, som klinger igjen etter å ha lest Fra vinterarkivene. 

9 kommentarer:

Tine sa...

Det var veldig spennende å komme over en omtale av denne boken. En roman jeg har lest halve av, lagt på vent i en uke, og nå tatt frem for å forbarme meg over resten i morgen. Jeg er nok på viddene når det gjelder å forstå den, og leter både i boken og i meg selv for å finne ut hva det er hun vil, og hvorfor den føles så tung å lese. Takk for inspirasjon til å fortsette :)

Astri sa...

Denne boken skal jeg tydeligvis _ikke_ lese. Få ting provoserer meg mer enn folk som skylder på forhold i oppveksten for hvorfor de sliter i voksen alder. Selvsagt er det forståelig at overgrep og voldtekter preger en som voksen, men når folk gnåler om søsken som fikk mer oppmerksomhet enn de selv, og mener det er årsaken til all verdens psykiske problemer - da får jeg lyst til å riste de opp!

En avsporing muligens, men nå fikk jeg iallfall sagt det!

Kathleen sa...

Vel, Tine, jeg synes faktisk ikke den er noe særlig bra. Dette er dessuten ikke en omtale, men andre anmeldelse. En god del bokbloggere skriver omtaler, men jeg er ikke en av dem.

Kathleen sa...

"Dette er ikke en omtale, men en anmeldelse" skulle det stå der.

Ingalill. sa...

Spørsmål: Jeg skjønner ikke hva du ser som infatilt i disse sammensattordene? Og heller ikke hvordan de du nevner som eksempler leder tankene mot gammelsøte (pun intended) groteske kvinner. Ord som høstreise og vakkergrå er såvidt jeg vet alminnelige og ikke noe Lindstrøm har funnet på. Ikke lest boka, så det er sagt, og forbehold om at jeg føler meg truffet pga egen hang til sammensatte ord.

Kathleen sa...

Høstreise og vakkergrå vanlige ord? Jeg har aldri lest/hørt dem før. Jeg forbinder dem med gammelskog fordi det er gammelskog bloggere som pleier å skrive sånne sammensatte ord. Hva ER en høstreise? Kan man ikke bare skrive at man reiser, tilfeldigvis om høsten. Om noen uker skal jeg til Berlin, og det vil tilfeldigvis være oktober. Hva er poenget med å skrive høstreise? Jeg forbinder det ikke med groteske kvinner, men jeg forbinder det med gammelskog kvinner, og da BLIR det grotesk. Selv om ordene skulle være alminnelige, betyr det ikke at man ikke kunne latt være å bruke dem. Å velge hvilke ord man bruker er også avgjørende, en forfatter finner jo ikke opp språket på nytt. Sammensatte ord er greit det, så lenge det er et poeng med dem.

Kathleen sa...

Gammelsøte, ikke gammelskog!

Ingalill. sa...

Forvirringen var totalt - helt til jeg leste oppklaringskommentaren din. En av to. Du var blitt splitterpine gal. Eller jeg skjønner ingenting, ihvertfall ikke - den innlysende groteskheten til gammelskogkvinner/bloggere. Jeg vet heller ikke hva en gammelsøtblogger er.

En høstreise, er vel det samme som en høsttur? Ikke nødvendigvis en reise i oktober, men, eg, en reise av høstlig karakter? Jeg er selvfølgelig enig i at ordvalg (eller valg av ord) ikke er tilfeldig, og at man kan koke det ned til smak og behag, mislike forfatterens språk osv, men i ytterste konsekvens er det kunstnerisk frihet - (samt for meg personig, og slippe å bruke så mange ord pr. avsnitt. Hvorfor på død og liv - skrive en tilfeldig reise på høsten, når man oppnår samme forståelse med - høstreise)

Ang: Vakkergrå, er ikke det fra Reveenka - (ehm, enka til reven?), eller kanskje det er jeg som tuller og han var - vakker, ven og grå. Uansett. Point made. Oppsummert. Ikke nødvendigvis uenig i konklusjonen med reagerte på ordene du trakk fram.

Kathleen sa...

Jeg er enig i at det kan være bra med korte beskrivelser, som å bruke ett ord istedenfor et helt avsnitt, men Lindstrøm bruk av disse dobbeltrommene kom på toppen av forklaringene. Hun hadde ikke trengt å bruke ordet høstreise, det skjønte man fra før av. Hun hadde jo beskrevet en reise om høsten. Jeg synes da at et slikt ord kommer der som liksom-poetisk, som om det er ment å være pent, men er mer som smør på flesk og pretensiøst. Det motsatte av at færrest mulig ord skal si mest, altså egentlig ikke poetisk i det hele tatt. Bare unødvendig staffasje.

Gammelsøtblogger er bare alle blogger av kvinner som fremstiller seg som søte piker. Vet ikke om det er så populært lenger, jeg har sluttet å lese dem for lengst, men var det for noen år siden.

Jeg er for tiden adskilt fra pc-en min og skriver kommentarer med smarttelefonen, den tror den kan stave bedre enn meg noen ganger!

Vet ikke om det fra Reveenka, det er i så fall en referanse som gikk meg hus forbi!