På toppen av Engebøfjellet i Vevring ser vi havørnen. Siden ser vi mange av den, men jeg blir ikke lei. Den flyr over fjorden, fjorden som noen vil det skal dumpes avfall i. Hva kommer til å skje med maten til havørnen hvis det får skje? Hvis arbeidsplasser og profitt får telle som viktigere enn de som lever i og av fjorden? Jeg er dratt til Vevring fordi jeg mener det finnes viktigere ting enn arbeidsplasser. Det sier jeg til J i huset ved fjellet når han spør: Hva bringer deg hit? Vi spiser frokost og kler på oss til å sitte i timer på fjellet. Det er tidlig morgen og det blåser mer enn dagen før. Jeg trekker plastposer over raggsokkene, sålen er begynt å gå i stykker på den ene skoen, de begynner å falle fra hverandre. Jeg har arvet dem av min bror, jeg vet ikke hvorfor han ikke ville ha dem lenger, og de har egentlig vært litt for store for meg, men de er varme. Etter to gåturer ble jeg vant til at de var litt for store. På toppen av Engebøfjellet er jeg glad for at de er store, jeg får plass til et par ullsokker til.
Jeg er i Vevring noen dager, aksjonerer og snakker med andre folk som bryr seg om miljøet. Vi diskuterer vindmøller og politikk. På bussen hjem ser jeg bare ut av vinduet, Vestlandet er som vanlig vakkert, men det blir aldri vanlig. Jeg bare ser og ser. Noen bor her, men ikke jeg. Jeg skal tilbake til det flate landskapet, det ligger også ved en slags fjord, det er ihvertfall 'fjord' i navnet. Jeg merker at jeg er litt sliten av å ha hatt så mange mennesker rundt meg hele tiden, nesten hele døgnet. På bussen hører jeg på Dagsnytt atten, men skrur av når det begynner å handle om noe innen idretten, det interesserer meg ikke i det hele tatt. Jeg leser om pigghåen, den er rødlistet. En av Norges ni haier. Den svømmer rundt i fjorden, lang og slank. I blant selges den som mat i frysedisken, det er når den er havnet i garnet som bifangst. Den svømmer i stimer på opptil flere tusen individer. R spør hvilken art i Førdefjorden som er min favoritt, og jeg svarer: pigghåen!
Noen dager senere leser jeg om håkjerringa. Den kan bli 200 år gammel, veie opptil ett tonn og bli åtte meter lang! Jeg leser om den på toget på vei hjem fra Oslo en søndag kveld. Jeg forteller om håkjerringa til O som jeg treffer på toget, hun har også vært i Oslo, hun har vært på en date.
Allerede på tirsdag føler jeg uken har vært lang, alt jeg vil er å gjemme meg under dyna med en katt eller stikke til skogs. I nyhetene leser jeg om en gråhai som er fanget som bifangst ikke så langt vekk herfra, der vi tok et vinterbad senest i går. Det var årets første bad, omtrent en måned senere enn i fjor. Det var solen som lokket oss ut fra lesingen. Denne gangen var det ikke badstu, vi bare løp ut i havet på sokkelesten. Raggsokkene som ble fylt av sand, sanden som havnet på badegulvet da jeg hang dem opp til tørk og som jeg ikke orket å feie bort da jeg kom hjem om kvelden, men lot ligge. I morgen, tenkte jeg. Jeg feier det bort i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar