Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen på nett, 1.3.2016.
Kjedelig om sigøynere
Spikrar frå fallande plankar handler om Sven som slutter på filosofistudiene for å passe på søsteren sin og bo gratis i huset til farfaren mens sistnevnte er på gamlehjem. Man skulle kanskje tro at den egentlige grunnen var at han tvilte på filosofistudiene, men han i løpet av romanen ikke gir noen hint om, samtidig som man heller ikke helt skjønner hvorfor det plutselig blir så viktig å passe på søsteren. Noe han forøvrig ikke er særlig god til, der han vurderer å kutte ned på pillene hennes uten å høre med lege først. Hva er det med ham? Vet ikke, bryr meg ikke. Til tross for noen av hovedpersonens lite fornuftige vurderinger og rare valg, er han ingen spesielt interessant person. Valgene han tar fremstår kun som grep for å få romanen fremover. Det ligger ingen troverdighet i dem. Hendelser fremstilles tørt, de blir aldri riktig interessante. Sigøynerne som slår opp telt i hagen til Svens farfar vekker ingen interesse. De fremstår ikke som levende mennesker, men som hylstere fortellerstemmen ikke klarer å fylle. Fortellerstemmen gir ikke inntrykk av å kjenne dem spesielt godt. Romanen etterlater en ikke noe mer klokere på sigøynere. Det er som om forfatteren har lest litt om sigøynerne i norsk media og så prøvd å skrive en roman om dem kun basert på dette. Nå kan det jo hende at sigøynere ikke er spesielt interessante, men at ingen, sigøynere eller ei, er interessante i denne romanen, underbygger at grunnen nok heller er at boken i seg selv rett og slett er kjedelig. Også Bett, Svens søster, fremstår som en karakter fremfor et menneske: Den syke søsteren. Ingen er mer enn den ene rollen de er tildelt. Ilie – sigøyneren. Sven – den forhenværende filosofistudenten.
Spikrar frå fallande plankar er et eksempel på at det å skrive en roman om et lite behandlet tema i skjønnlitteraturen, i hvertfall i norsk målestokk, ikke nødvendigvis trenger å bli interessant. Romanen er nemlig en lite engasjerende bok om et tema som ellers engasjerer. Kort sagt: Kjedelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar