På vaksinasjonskontoret sier jeg til legen at jeg skal til Svalbard, men der får man ikke bruk for vaksiner. Nei, bare pass deg for polarrevene, de kan ha rabies, sier legen. Det er bare polarrevene på Svalbard som har det, polarrevene på fastlands-Norge har det ikke (eller fjellrev som vi ofte heller kaller dem når de er på fastlandet, men det er samme art, Vulpes lagopus, en av Norges fire hundedyr). De skal ha kommet til Svalbard på isflak fra Russland. Jeg ser det for meg og lurer på om det bare er et spørsmål om tid før fjellreven på fastlands-Norge også får rabies.
Legen husker at jeg ikke liker sprøyter (det er en del av en større fobi, blodfobien) og stryker meg trøstende på overarmen, ber meg puste godt og spør om jeg vil ha vann, men det går bedre denne gangen enn forrige gang. Kaldsvetter bare litt. Etterpå snakker vi litt om vaksiner før hun lar meg gå. Her sitter jeg og snakker om alt dette til deg, det er ikke sikkert du er interessert, sier legen. Joda, man kan aldri vite for mye, sier jeg. Hun husker kanskje ikke at jeg er biologstudent. Det er ganske lenge siden jeg var der sist, snart et halvt år. Tiden bare flyr.
En kveld drar jeg på fest i en hage. Jeg forsøker mer enn en gang før jeg får det til. Første gang snur jeg når jeg ankommer hagen, jeg tør ikke, jeg har prøvd å ringe E flere ganger, men får ikke tak i henne. Hvis noen ser at jeg snur sier jeg bare at jeg glemte noe hjemme. Det er ikke så langt hjem, bare fem minutter å gå. Når jeg kommer hjem drikker jeg en øl. Så prøver jeg igjen. Denne gangen går jeg inn i hagen, med hjertebank, tenk om jeg ikke finner noen jeg kjenner, tenk om de jeg kjenner som sa de skulle hit av en eller annen grunn ikke er her, tenk om de er her, men jeg ikke finner dem. Jeg kaldsvetter på hendene. Jeg har på meg tøysko denne gangen, i fjor på samme fest hadde jeg på meg gummistøvler og jeg ankom sammen med to venner, det var mye mindre skummelt.
Jeg finner E og K under trærne, de sitter ved et langbord. Det er noen andre som sitter der også, det er en mann der som jeg ikke har snakket med siden i fjor, siden jeg gråt og han dro avgårde med toget. Jeg har sett ham, gående på campus mens jeg har vært langt borte. Sist så jeg ham passere utenfor mens jeg satt inne på lesesalen og tittet ut, han gikk i den jakka han alltid går i, og sekken som jeg tror er dama hans sin. En blå Fjällräven-sekk. Ikke i den mørkeste blåfargen, heller ikke den lyseste. Den blåfargen midt i mellom, den som jeg synes er finest. Min Fjällräven-sekk er knallgrønn og jeg går ikke lenger med den så ofte, den er ofte altfor liten og ikke like behagelig som den alminnelige Bergans-sekken. Den sistnevnte sitter mye bedre på.
Det var på den samme festen i fjor vi ble kjent. Jeg syntes han var en dust. Vi stod ved siden av hverandre på en konsert. Bandet stod under en presenning og spilte cover-sanger. Ei i klassen min sang. Jeg drakk min siste øl, skulle bare være her og ta en øl, dra hjem og legge meg, være opplagt til å lese til eksamen, men stemninga var så god at vennene mine ville hjem og hente mer å drikke. Vi gjør det, sa jeg. Enig. Lets go somewhere more private, foreslo han etter at vi hadde delt en røyk. Ok, sa jeg. Jeg blir her, sa jeg til vennene mine. Kan dere ta med ølen min, den ligger i øverste hylle i hjørneskapet. Ølbokser med isbjørner på. Vi satte oss et annet sted, litt lengre unna konserten. Vi snakket om bøker. Jeg hilste på bofellene hans, som jeg siden ble så flau over å se. Jeg blir alltid flau over å se dem, der er jeg, hun som ble sykt forelska og deretter dumpa. De bor ikke lenger sammen. Han har flyttet inn med dama. De har fått seg en hund. En liten golden retriever-valp.
Vi snakker ikke med hverandre på festen ett år etterpå. Han har garantert sett meg. Han vet at jeg garantert har sett ham. Men det kan være det samme. Jeg har ikke lyst til å snakke med ham, han er blitt en kuriositet, noe som er langt bak, enda det bare er et år siden. Jeg har blitt forelsket i en annen i mellomtiden. Det er en verre sak. Han er en dust han også, men ikke mindre nydelig av den grunn. (Det samme gjaldt den forrige.) Han var med meg hjem den samme dagen jeg var på vaksinekontoret den første gangen. Da var turen til Tanzania ennå ikke avlyst. Jeg hadde et plaster på skulderen. Jeg hadde fått instrukser om hva jeg ikke burde gjøre i Tanzania. Ikke drikk vann som du ikke vet kommer fra en forseglet plastflaske. Det var sikkert noe annet også, men jeg kan ikke huske det. Nå skal jeg ikke lenger sydover, men nordover. Det er også noe hjertet mitt har lengtet etter, mye lengre enn jeg har lengtet etter afrikanske savanner, akasietrær og savannekråker.
I bilen på vei til fugletaksering snakker vi om TV-serier. Vi kan ikke unngå å snakke om Skam. Jeg sier alltid at jeg kjenner meg så godt igjen. A er overrasket over at jeg liker det så godt, det hadde hun ikke trodd, at det var drama og romantikk jeg brydde meg om. Men også fremstilling av vennskap og det å være ung, sier jeg. Dessuten er Skam en feministisk serie. Livet til jenter beskrives realistisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når William sier til Noora at han drar til London, bare sånn uten videre. Det gjør vondt i brystet når han setter seg inn i bilen og kjører. For flyet går om en time. Han har ikke tatt seg bryet med å gi Noora tid. Noora får bare fem lusne minutter på gata når han uansett er på vei til flyplassen. I fjor fikk jeg en halvtime på en utekafé mens han var på vei til toget. Jeg kom rett fra et feltkurs i botanikk. Jeg hadde bagen min med, en sovepose. Jeg hadde på meg marius-genser og hele hodet var fylt av systematikk. Jeg fikk en halvtime, det var såvidt han hadde tid. Men han kom ikke tilbake. Han hoppet ikke av toget. William ber vennen sin om å rygge bilen tilbake. Han kommer tilbake til Noora som ringer til Eva og sier at han har dratt. Han har dratt. I det lille øyeblikket før han kommer tilbake skjønner hun ikke hva som har skjedd. Plutselig er det bare ikke noe mer.
Jeg husker jeg lå og sov på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Jeg leste en roman som jeg nesten har glemt. Jeg hadde den på leselista mi, men jeg hadde ikke summet meg til å lese den før han snakket om den. Leser du den fordi jeg snakket om den, sa han en dag ute på verandaen min, da var den mye tommere enn den er nå, nå er den fylt av planter og en hylle og stativer med klær til tørk. Det er varmere nå enn da jeg var på feltkurs i fjor og vi sendte meldinger til hverandre. Jeg sendte bilder av biller og en gjedde som vi hadde fisket i garn. Jeg svarte nei. Nei, nei, den var på leselista mi uansett.
Etter eksamen i økologi har klassen en avslutningssammenkomst. Det er veldig mange som ikke er der. K og jeg har hver vår dunk med vin. Etterpå sykler noen av oss til en fest i en annen hage. Det er satt opp et partytelt. Folk spiller fele og jeg lirer bare av meg spydigheter til han jeg prøver å komme over, uten å vite det. Det er ikke før dager etterpå at N sier det. Du var rett og slett slem, sier hun. Var jeg?, sier jeg. Kanskje, når jeg tenker meg om. Jeg tror du blir sånn når du er såret, sier hun. Det er kanskje vanskelig. Hun har kanskje rett. Hun har sannsynligvis rett. Du er kanskje ikke helt ferdig med han ennå, sier hun. Hun har nok rett. Jeg trodde det var over, men det er ikke over. Jeg vil at det skal være over, men jeg må kanskje vente litt til. På en festival på en gård er han der og det slår meg at jeg fortsatt synes han er nydelig. Jeg drikker litt for mange øl og sier så mye teit at jeg er flau i dagevis etterpå, før jeg skjønner at jeg har vært altfor hard mot meg selv. De fleste merket det nok ikke.
Når jeg kommer hjem fra vaksinasjonskontoret denne gangen setter jeg meg på verandaen med en bok. Jeg skal anmelde den, helst i dag, jeg må lese den ferdig. Jeg lager meg kaffe, drikker en kopp, men sovner likevel i sola på verandagulvet. Jeg våkner ikke før N kommer hjem og setter seg ute med en sen lunsj. Hjelp, sier jeg. Kjolen føles klam og det er enda et par kapitler igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar