tirsdag 18. juli 2017

Den sommeren det gikk buss for tog

1. Ligger på stranden og leser, men lytter samtidig til venninnegjengen på siden som snakker om rulling, russebuss, Rhodos, å komme seg inn på steder med tjuetoårsgrense i Stockholm når man bare er atten, han som er forelska i Vilde i Skam, pappas båt, en venninne som kanskje er litt for tynn ("nei, hun er bare sånn pen-tynn, de som sier noe annet er bare misunnelige!"), sanger man spiller baklengs sånn at det virker som om hemmelige meldinger fra Satan kommer frem ("ja, jeg vet det er helt dust, men det høres sånn ut!"), sultne på sushi ("scampi tempura, tolv stykker, bare det"), brasiliansk voks ("jeg vil ta en Amazonas", "hahaha, det heter ikke det, det heter Brazilian!"), en hel gjeng som snakker og snakker, noen ganger glemmer jeg avsnittet jeg har lest (Everything is Illuminated), legger merke til at de ikke snakker om gutter, ikke én gang snakker de om gutter, annet enn å okke seg litt over noen andre venninner de har som bare vil ha med seg kjærestene sine på fest, men ikke mer enn halvhjertet, det betyr ikke så mye. Vi sitter der i nesten seks timer, jentegjengen og oss, P og jeg, de bader ikke så mye, men det gjør ikke vi heller, det er en del skygge i dag, skyene glir foran sola. Bak dem igjen sitter det en gjeng på tre + hund. Jeg synes hunden er fin, veldig fin. Stor og brun er den, kraftig bygd og den ser vennlig ut. Jeg savner vår egen hund, som ikke er hjemme, men på ferie hos sin egentlige matmor. I mange uker har hunden vært borte og jeg har kjedet meg. Det er ikke det samme å gå på tur uten. På bussen hjem sier jeg til P at jeg vil ha vår egen hund, en som bare er vår og som alltid kommer til å være der hver eneste sommer og hver eneste ferie. En hund som ikke plutselig bare forsvinner fordi det er noen som ikke er oss som også krever å ha den.

Det er ikke første gang jeg maser om hund, kanskje den ellevte gangen, den tolvte eller den trettende. Jeg har allerede sett gjennom hele Finn.no for hunder i Akershus, Oslo og Østfold. Pass deg for hva du sier ja til, sier jeg til P.

2. En uke tar jeg buss for tog fra Oslo til Ås tre dager på rad. Den andre kvelden ser jeg lyset i horisonten, det er nesten midnatt når jeg kommer frem. En plutselig tristhet slår ned i meg, den kommer ut av ingenting. Den er familiær, jeg har opplevd den før, mange ganger. Jeg har nettopp vært hos H og spist sommerruller og drukket øl på verandaen i det nye hjemmet hun har flyttet inn i på Tøyen, det var hyggelig. Likevel ble jeg så trist på bussen hjem. Noen dager senere spurte jeg P om han noen gang plutselig bare ble trist, for det skjedde med meg, og jeg kunne ikke forstå det, for alt går så bra. Jeg skriver, jeg skal publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift og du er min kjæreste, sa jeg, og jeg er egentlig veldig lykkelig, jeg er lykkelig, har aldri hatt det så fint i mitt liv som nå, men plutselig er det likevel en tristhet som slår ned, som om jeg er to på en gang, en som lever i virkeligheten, og en annen som alltid tenker på døden og at alt er meningsløst.

På den tredje turen hjem har jeg ikke mer strøm på mobilen. Jeg har drukket øl med V som er på besøk i Norge fra Tyskland, jeg har ikke sett henne på halvannet år, forrige gang besøkte jeg henne i Berlin, vi gikk i Botanisk hage og besøkte boligen til Bertolt Brecht. V har flyttet til Potsdam utenfor Berlin sammen med sin kjæreste og sine fire stedøtre, alle i tenåringsalder. Hun forteller meg om sin nye familie, jeg forteller henne om P, at vi har flyttet inn sammen nå. Vi drikker weissbier ute på St. Pauli Biergarten ved Akerselva, forflytter oss til Villa Paradiso på kveldingen for å spise pizza, selv auberginen på pizzaen er god. P er allerede hjemme når jeg kommer hjem, vanligvis er det han som kommer hjem til meg. Jeg har funnet ut at det muligens er fordi jeg har et mindre sosialt liv, eller kanskje jeg får fortere nok av å være hos andre enn ham. Likevel er det han som tror han er den kjedelige av oss, men i realiteten er det nok meg.

3. Jeg takker ja til plassen på masterstudiet i biologi, og jeg takker noen uker senere også ja til masterstudiet i litteraturvitenskap på et annet universitet. I blant tenker jeg på at jeg skal begynne på begge, for sommeren fortoner seg så lang. Det er så mange dager hvor jeg gjør så lite, jeg leser bøker, skriver litt. Jeg sier til P at jeg er så lei av å bare lese bøker, han sier at det er andre mennesker som bare kan ønske å bli betalt for å lese og her sitter jeg og ønsker meg sommerjobb på en iskremsjappe. Bare fordi jeg vil gjøre noe, sier jeg. Ikke har vi noen hund heller. Hvis vi hadde hatt hund skulle jeg gått på tur i skogen med den, jeg ville til og med dratt for å telte. Så ville jeg latt deg være i fred, sier jeg til P, latt deg jobbe i fred. Jeg må medgi at jeg kanskje oppfører meg barnslig, men jeg er altså en av de menneskene som ikke liker å ha for mye tid. Andre dager skriver jeg mer, hele formiddagen går, plutselig er det lunsj. Jeg føler jeg har gjort noe, et arbeid, og straks føles det mye bedre. Etter en slik formiddag kan jeg med god samvittighet dra til stranden og lese bøker resten av dagen. Men det er ikke alle dager som er slik, bare noen.

Innerst inne vet jeg at høsten ikke er sånn, da blir det mye mer å gjøre, jeg kan ikke ta to mastergrader. Likevel har jeg fortsatt takket ja til begge, jeg har ikke trukket meg, lar begge to bare bli stående, helt til siste sekund kan jeg berolige meg med tanken på at en dag blir livet travlere enn dette.

onsdag 5. juli 2017

I leiligheten, del 2

Sengen vi kommer hjem til er mindre enn alle sengene vi har sovet i de siste tre ukene, på hotellrom og hos folk på airbnb. Noen av dem har vært så store at vi bare har sovet i en liten del av dem, mens den andre delen har vært brukt til å oppbevare ting: laptoper, solkrem, nett og bøker. Noen av stedene fikk vi en seng hver istedenfor en dobbelseng, men også disse var så store at vi bare brukte en av dem. I Dong Hoi byttet vi fra å sove i den ene til den andre etter at den første ble fylt opp av tomme take away-bokser. Lets change bed, sa P etter at vi hadde spist. Why, sa jeg. Because we've been eating in this one, sa P, som om det ellers er noe han er nøye på. Hjemme drikker han nesten alltid den første koppen med kaffe i senga mens hans leser nyhetene på iPaden. I blant spiser han til og med frokosten i senga, skåler med yoghurt og mysli. Det hender jeg har spist middagen min i senga når jeg har vært alene hjemme, når P ikke har vært hjemme og jeg ikke orker å sosialisere med leieboeren i stua.

Når vi kommer hjem har leieboeren flyttet ut. Han har etterlatt seg et hvitt klesskap i rommet som jeg selv aldri har brukt, men alltid leid ut. P synes det er stygt. Jeg synes ikke det er direkte stygt, men ville antagelig ikke kjøpt det selv. Det er mulig den tidligere leieboeren kommer for å hente det. Han må uansett levere nøklene. Av en eller annen grunn la han dem ikke bare i postkassen, det kunne han ha gjort, man må ha en annen nøkkel for å kunne åpne postkassen. Den henger på kjøkkenveggen, ved siden av en kalender fra i fjor. Den henger der ennå fordi jeg ikke fikk i hende noen ny kalender, og nå er det juli. Når vi kommer hjem lager jeg et nytt skilt til postkassa med navnene til P og meg. Han har vært her hver dag det siste halvåret, men nå bor han her på ordentlig. Soverommet er fylt av bager og kofferter med tingene hans i, de er ennå ikke pakket ut.

Spisebordet er skittent, leieboeren har sølt frokostblanding og melk på bordet uten å tørke opp. Det har størknet fast. Han har heller ikke gått ut med søpla, og døra ut til verandaen står halvåpen. Flere hyller i kjøleskapet står tomme, mens fryseren er full. Han har glemt å ta med plastboksene sine, de han fyller opp med middagsmat én gang i uka. Rekker med plastbokser fylt av den samme retten, stående til kjøling på kjøkkenbenken før han stabler boks på boks i kjøleskapet. En stabel som forsvinner i løpet av uka, til det er mandag igjen og det er på tide å lage en ny, stor gryte.

Leieboeren har i det minste tatt inn posten. På enden av det skitne spisebordet ligger en liten stabel med brev. Det meste er kjedelige greier, bortsett fra et brev fra en venninne i Tyskland. Hun skriver om livet sitt og jeg får lyst til å skrive tilbake, men ikke nå. Jeg vasker de skitne klærne vi har reist med, klærne vi har svettet i i tropene. Henger dem opp til tørk ute på verandaen. Leieboeren har brukt grillen, den står ute. Jeg bar den inn før vi dro. Det siste jeg brukte den til var å grille auberginer til baba ganosj en av dagene før vi dro. Vi satt ute og spiste lunsj før vi gikk inn igjen, det var altfor mye vind til å bli sittende. Når vi kommer hjem kjenner jeg at jeg blir litt glad for vinden, at det ikke er så varmt. Den eneste vinden i Vietnam kom fra viftene. På museet for vietnamesiske kvinner i Hanoi hadde airconditionen gått i stykker. For å bøte på det hadde de plassert elektriske vifter rundtomkring, men med mindre man stilte seg rett foran hjalp de lite. Bomullsbuksene klistret seg fast til huden, jeg viftet meg litt i ansiktet med brosjyren mens jeg hørte stemmen på auto-guide fortelle meg om de kvinnelige revolusjonære under det vietnameserne kaller den amerikanske krigen. Etterpå satte vi oss ute på museumskaféen og drakk te.

Da hadde vi reist sammen i tre uker og var snart på vei hjem. Vi ankom Gardemoen tidlig om morgenen, det første jeg la merke til var hvor annerledes solen stod på himmelen. I Vietnam går solen ned i seks-tiden hver dag, jeg savner den når den er borte. Mørket føles så brutalt. Likevel legger vi oss lenge før solen går ned den første kvelden hjemme igjen. Jeg prøver å holde meg oppe en stund, men gir opp i ti-tiden. Da har P allerede sovet i flere timer. Når jeg legger meg, legger jeg merke til at sengen er liten, men at den er akkurat passe stor.

tirsdag 4. juli 2017

Bøkene jeg leste i juni



Har nettopp kommet hjem fra tre uker i Hong Kong og Vietnam, og det er såvidt juli blitt. Altså massevis av tid til å lese enda mer i sommer, men dette er altså det jeg har lest den siste måneden. Den beste boka var muligens Humlejakt, selv om The Signature of All Things også var en page-turner. Ingen av bøkene var dårlige, heldigvis.


PROSA

1. DE POLYGLOTTA ÄLSKARNA av Lina Wolff
2. THE SIGNATURE OF ALL THINGS av Elizabeth Gilbert

SAKPROSA 
3. DYRENE SOM FORSVANT av Line Renslebråten
4. HUMLEJAKT av Dave Goulson
5. THE STRUCTURE OF SCIENTIFIC REVOLUTIONS av Thomas S. Kuhn

tirsdag 13. juni 2017

Hong Kong + Vietnam

Glad nerd.

I går fikk jeg vite at jeg fikk A på den økologiske fordypningsoppgaven, og en bedre avslutning på en bachelorgrad kunne jeg vel ikke hatt. I tillegg kom kjæresten min hjem fra England med nytt pass, etter at hunden klarte å tygge opp halvparten i forrige uke. En ganske stressende situasjon når man har en nær forestående reise. I morgen drar vi nemlig til Hong Kong. Siden videre til Vietnam. Med meg har jeg blant annet The Sympathizer av Viet Thanh Nguyen. Gruer meg til varmen, men gleder meg ellers! Det kan hende jeg blogger litt, for skrivelysten går som smør. Bloggen tar altså ikke sommerferie, kanskje snarere tvert i mot. God sommer enn så lenge!

onsdag 31. mai 2017

I leiligheten

I det siste har jeg sovet dårlig. Jeg vet ikke om det er fordi hunden bjeffer og maser på oss altfor tidlig om morgenen, eller om det er noe annet. Jeg tenker på at jeg må si fra til leieboeren at han må flytte ut, for P skal flytte inn. Egentlig har han vel allerede flyttet inn, jeg kan ikke huske sist vi sov over hos ham. Det hender vi stikker over til kollektivet hans for å spise middag med vennene hans eller hente noe, men også det begynner å bli ganske lenge siden nå. Det er uansett ikke plass til leieboeren lenger, vi tråkker oppå hverandre og dessuten skal vi kanskje ha en hund til. Hundene skal holde hverandre med selskap mens vi ikke er hjemme. Det er ikke det at vi ikke er så mye hjemme, i grunnen er vi ganske mye hjemme, sånn blir det når man driver med de tingene vi driver med, men likevel føler jeg på det dømmende blikket til leieboeren, sitter dere her igjen, som om det vi gjør er å slappe av på sofaen hele dagen, hvilket ikke er sant, vi leser og leser og leser og skriver, det er det vi gjør hele dagen.

I noen uker har leieboeren en jente som ofte er på besøk, nesten hver dag lager de middag sammen før hun på kvelden drar. P og jeg har teorier om jenta, er hun kjæresten til leieboeren eller bare en venninne? P mener det er kjæresten, jeg mener det er venninnen, siden hun alltid drar hjem om kvelden. P er uenig, for han har nemlig sett at de har kysset, det har ikke jeg, men når han sier det kan det hende jeg har hørt at de har kysset. Det kan hende at hun har en jobb som er langt unna og som hun må dra til tidlig om morgenen, sier P. Joda, kanskje, sier jeg. Etter hvert blir det klart at de har et slags romantisk forhold. På 17. mai kommer P og jeg fulle inn i leiligheten mens leieboeren og jenta nettopp har blitt ferdige med å spise en gryte full av blåskjell. De drikker hvitvin og skjenker i hvitvin til oss, selv om P har fått mer enn nok allerede. Heldigvis er de på vei ut, de skal til Oslo.

I den påfølgende uken ser vi lite til henne. Vi lurer på om de kanskje har slått opp, eller om hun bare er travel og leser til eksamen, for hun har fortalt oss at hun studerer økonomi ved det samme universitetet som oss. Jeg mener det siste er usannsynlig, men en morgen når jeg våkner av at hunden bjeffer, hører jeg dem inne på rommet hans. Døren inn til dem er halvåpen og jeg går inn på badet, det er tidlig om morgenen på en lørdag, jeg skal rekke et tog til Fredrikstad. De har antagelig våknet av hunden de også. Stadig bekymrer jeg meg over at hunden plager dem, som om det ikke også er leieboerens sitt valg å bo her. P og hunden har vært her i mange måneder. P skjønner ikke hvorfor jeg bekymrer meg så mye over andre. Jeg tenker på at jeg sa fra til leieboeren før han flyttet inn at jeg hadde en kjæreste med hund som var her fire dager i uka, og at han svarte at det var helt greit. Men P er her sju dager i uka, og hunden er ikke bare en hund, men en ganske bråkete, ung hund. (For ett år siden var hun en liten valp.)

Etter at vi røpte for hverandre hva vi følte om den andre, var det helt umulig å være borte fra hverandre mer enn nødvendig. De eneste gangene vi ikke har sovet sammen har vært når den ene har vært bortreist. En dag kommer vi til å bli lei av hverandre, sier P. Ingenting varer for alltid, men det er ikke noe vits i å leve når man tar sorgene på forskudd. Det kan hende det vil være døden som gjør at det blir slutt mellom oss, før vi rekker å bli lei av hverandre, sier jeg.

Jeg bekymrer meg for at leieboeren synes det er rotete og skittent i leiligheten. Det er hundehår overalt, å støvsuge hundehåret er som sisyfosarbeid. Overalt ligger det rot, å rydde det bort er også sisyfosarbeid. På kjøkkenbordet ligger sakspapirene som Sogn og Fjordane politidistrikt har sendt til meg. Selv om jeg har studert litt juss og i det hele tatt er et belest menneske, er jeg ikke helt sikker på hva de mener å si meg, men jeg orker ikke å tenke på det. Jeg lar papirene bli liggende fordi jeg tenker at det kan hende jeg orker å tenke på det på et senere tidspunkt. (Forutsatt at jeg ikke glemmer at papirene eksisterer, og derfor må de bli liggende.)

Jeg går frem og tilbake til butikken med hermetikk og glass sammen med hunden. Skapet under kjøkkenbenken er fullt. Noen som bor her bretter ikke sammen melkekartonger og eggekartonger. Jeg vet at det ikke er P, for vi drikker ikke melk og vi kjøper aldri så mange egg på en gang. Vi kjøper de små pakningene med seks egg i, enten er det jeg som lager quiche eller så er det P som lager pasta carbonara. Jeg har lært meg å lage quiche uten å bruke oppskrift. Det er noe med deigen og eggeblandingens forvandling i ovnen som jeg fascineres av, at hvetemel, smør, vann, egg og fløte i ovnen blir til noe helt annet. Til 17. mai-frokosten lager jeg quiche med spinat og sopp. Fortsatt har jeg ikke hentet paiformen, jeg håper den ikke blir glemt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare tar meg en tur med hunden for å hente den med en gang jeg tenker på at jeg har glemt paiformen hos noen andre. (Det er fordi jeg aldri kan gjøre noe med en gang jeg har tenkt på det, alle tanker må liksom mørnes først.)

Jeg sier ikke i fra til leieboeren om eggekartongene og melkekartongene. Jeg føler jeg har mast altfor mye om at søpla skal sorteres allerede, og er det noe jeg ikke vil være så er det en masete kjerring. Jeg vet ikke om det er tilfeldighetene eller om det er noe med det, men da jeg bodde med en annen jente maste jeg aldri, nå som jeg bare bor sammen med gutter tenker jeg masete tanker stadig vekk. Inni meg tenker jeg stadig hvorfor legger han ikke tallerknene rett inn i vaskemaskinen? Det er ikke alltid jeg sier det (jeg vil jo ikke mase!), og jeg gidder ikke å rydde opp etter andre. Jo mer rot, jo mer rotete tillater man at det kan bli. Når det allerede er rotete, gjør det ikke noe at man roter litt til.

En dag er jeg lei av å leve i rot og skitt og går i gang med å vaske hele leiligheten. P kommenterer at plantene trenger vann. Jeg sier at jeg ikke skjønner noe av plantene, før vannet jeg sjeldent og de ble ikke tørre, nå vanner jeg omtrent like mye som før, men de blir likevel tørre. Han sier at det kan ha noe med at jeg før bodde med N, og at hun kanskje vannet plantene også. Nå bor jeg ikke lenger med N og tror at plantene vannes like mye som før, mens de egentlig vannes mye sjeldnere. Eureka. Jeg setter dem ut på verandaen mens jeg støvsuger og vasker gulvene. Når plantene står ute ser jeg tydelig at de har vokst i én retning, mot lyset som kommer utenfra. Leiligheten er en ganske mørk leilighet. Jeg tenker at jeg skal la plantene stå ute en stund, slik at de får lys fra alle kanter og begynner å vokse litt mer jevnt. Etter at jeg har vasket og ryddet hele leiligheten kjenner jeg at noe har lettet fra skuldrene. Jeg setter meg i sofaen og spiser iskrem mens jeg skuer ut over arbeidets resultater, som en annen Mustafa, bare uten Simba.

Bøkene jeg leste i mai

Eksamenslesing ute på verandaen. (Ikke min snus.)


SAKPROSA

1. SJARMEN MED TARMEN av Giulia Enders

PROSA
2. THE GIRLS av Emma Cline

POESI 
3. ALFABET av Inger Christensen


Den aller beste boka jeg leste denne måneden var Alfabet. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lest den før, den har stått i bokhylla mi i årevis, vært med på flyttelass etter flyttelass etter at jeg kjøpte den på et eller annet loppemarked, men jeg har altså ikke lest den før nå. Kanskje var det fordi jeg ventet på den rette tiden, og den rette tiden var nå? Det var i hvert fall veldig fint å lese den, noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Nå ligger Inger Christensens samlede digte på stuebordet.

Den kjipeste boka jeg leste denne måneden var The Girls. Jeg fatter ikke at denne boka har fått så mye oppmerksomhet. Det var ikke det at den var kjedelig, tvert i mot, men jeg fikk ikke innsikt i noe nytt.

onsdag 24. mai 2017

Bachelorgrad nummer to

For to dager siden ble jeg ferdig med bachelorgrad nummer to. Det er fire år siden forrige. Til høsten skal jeg endelig begynne på master - i molekylærgenetikk og evolusjon. Men først skal jeg tilbringe tre måneder med å skrive, gå tur med hunden og bade. Det blir helt fantastisk!

Jeg skal selvfølgelig også lese, og tar gjerne mot boktips. Som om jeg ikke har en lang leseliste fra før, men jeg er litt blank og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. I dag leste jeg imidlertid Inger Christensens Alfabet for første gang, og det er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. I mange år har boken stått i bokhylla mi uten at jeg har lest den, som om jeg liksom ventet på den rette tiden til å lese den. Deretter begynte jeg på Siri Hustvedts A Woman Looking at Men Looking at Women. Elsket forordet, et stort JA til å bedre integrere humaniora og naturvitenskap. Ellers har jeg en liten stabel med bøker som skal leses, men det blir som å ha en masse klær, men ingenting å gå i: jeg føler bare ikke for å lese akkurat disse bøkene akkurat nå. (Bare at det siste kanskje er mindre av et I-lands-problem.)

Ha en fin langhelg, jeg skal drikke øl, dra på båttur og lete etter sjeldne fioler med Norsk Botanisk Forening.



onsdag 10. mai 2017

CHARLOTTE av David Foenkinos

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Poetisk og dyster roman om jødisk kunstner
Én av de mange tragiske skjebner fra andre verdenskrig og jødeutryddelsen.

Charlotte er basert på historien om den jødiske kunstneren Charlotte Salomon som døde tjueseks år gammel og gravid i konsentrasjonsleir i 1943. Forfatteren, som gir seg til kjenne i romanen, er oppslukt av Charlotte og kunsten hennes. Han reiser til stedene hun har oppholdt seg og skriver om det. Noen steder blir han møtt av folk som vil fortelle, andre steder ikke.

Ved første øyeblikk kan det synes som om man har åpnet sidene i en diktbok, men man skjønner etterhvert at dette er en roman. En forklaring på hvorfor romanen er skrevet på denne måten, kommer senere i teksten, og dette føles riktig å få vite. Selv om Charlotte er en roman, mangler den ikke det poetiske. Romanen er fyldig, tross dens sparsommelige oppbygning. "Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående./Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon./Landet styres av en voldshungrig mobb./I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer./Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene./Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun./Det ropes taktfast og rasende./Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel?

Meta-aspektet ved den tilføyer historien noe godt og menneskelig ved å knytte et menneske som døde under grusomme omstendigheter til fremtiden og en historie, til andre mennesker (især forfatteren selv), selv om det ikke gjør historiens hendelser mindre tragiske. Å knytte sammen mennesker, tider og hendelser er viktig. Også dét er verdt å nevne, dette er en historie man har hørt i mange ulike versjoner tidligere, men likevel har Foenkinos maktet å fortelle den på nytt. Hans versjon har en verdi, fordi den gjør inntrykk – kanskje nettopp ved å knytte den til et enkeltmenneske. Selv om man vet hva som kommer til så skje, blir man ikke mindre berørt når man leser om det. 

tirsdag 9. mai 2017

DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Vi trenger å snakke om klimaet
Hvordan snakke om global oppvarming med andre uten å være en irriterende moralist?

Et sted i boken siterer Stoknes økologen Aldo Leopold: ”En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk.”

Ofte har jeg lurt på hvordan det kan ha seg at politikere (og velgere) handler på tvers av de vitenskapelige faktaene vi sitter inne med, og forklaringen er delvis å finne i denne boka. Selv om vi har viten om global oppvarming, er fenomenet abstrakt, og fienden er ikke lett å peke på. Snarere enn at det i seg selv er et problem, er det et problem ved oss mennesker at vi stadig vil plassere ting som enten det ene eller det andre. Fiende, venn. Det kan forklare hvorfor folk bekymrer seg mer for den relativt lille faren som terrorister og andre folk med våpen utgjør, enn for at hele livsgrunnlaget vårt kan bli ødelagt. Stoknes selv er psykolog og beskriver godt hvordan ting henger sammen på det menneskelige plan. En som er mer kynisk og pessimistisk enn tonen i boka, vil kanskje lure på hvor det blir av alle menneskene som rett og slett gir faen i global oppvarming. Kanskje kunne man si at de ikke er så viktige, fordi de ikke utgjør folk flest – de fleste mennesker bryr seg jo, det er bare litt vanskelig å forstå faren –, men når verdens makthavere uttaler seg om at menneskeskapte klimaendringer er noe tøys, da kan man ikke bare avskrive det som uviktig.

Rett skal være rett, dette er en bok om menneskers psyke, ikke om politikk. Selv om det kanskje er urimelig å be mennesker om å gjøre noe på det individuelle plan, er det jo tross alt mennesker flest som skal velge makthaverne, så kanskje det ligger noe i å snakke med medmennesker om global oppvarming likevel – uten å være moraliserende og sint. Hvordan?, spør du? Stoknes har noen forslag som det kan være verdt å titte litt nærmere på.

tirsdag 2. mai 2017

DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 25.4.2017.


Olja bestemmer
Hvem er det egentlig som styrer Norge?  

Det finnes to typer klimafornektere: De som sier det rett fram, og de som taler med to tunger. I Arbeiderpartiet finnes det nesten en tradisjon for sistnevnte. For kan man virkelig tro at politikerne tar klimaproblemene på alvor når de på den andre siden deler ut nye konsesjoner og deltar i hemmelige møter med folk fra oljebransjen? I De beste intensjoner legges slike og andre udemokratiske forbindelser fram. Samtidig brettes norsk oljehistorie ut, og Norges dobbeltrolle som oljeland i klimakampen settes i søkelys. Fra funnet av olje på Ekofiskfeltet lille julaften 1969 og opprettelsen av statsselskapet Statoil, til privatiseringer, månelandingen på Mongstad og de siste årenes klimakonferanser. Utbroderingene om de tette forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil, dannelsen av hemmelige oljegrupper innad i partiet og politikernes uvilje mot å påvirke statens eget selskap er alle forhold som det norske folk burde vite mer om. Som Willoch sa, Statoil er en stat i staten, men noen ganger under lesingen av De beste intensjoner kan man spørre seg om det ikke er Statoil som står øverst – noe som i hvert fall får denne leserens hår til å reise seg. Er det ikke litt merkelig at et selskap som staten eier to tredjedeler av kan tale de folkevalgte i mot?

Interessant er det også å lese om hvordan myter som at Norge var fattig før oljen ble funnet har fått slik fotfeste. Nei, Norge var ikke fattig, bare mindre rik. Det er dessuten tragikomisk hvordan argumentet om at Norge bør fortsette å pumpe olje for å forsyne verdens fattige med energi blir brukt – som om det å ta opp olje er uselvisk bistand. De beste intensjoner dekonstruerer oljenæringens retorikk og det er helt fantastisk. Sæther har skrevet en ytterst interessant (og i blant til og med spennende) sakprosabok basert på grundig kildekritikk som alle Statoil-eiere burde lese, kanskje særlig før årets stortingsvalg.

søndag 30. april 2017

Bøkene jeg leste i april



PROSA
1. SENTERET av Victoria Durnak
2. HANNAHS HISTORIE MED HEDDY av Kristine Næss
3. SKJØNNHET ER ET SÅR av Eka Kurniawan

SAKPROSA
4. DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther
5. DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes
6. DYRENES INDRE LIV av Peter Wohlleben
7. MENN FORKLARER MEG TING av Rebecca Solnit

POESI

8. UNNGÅ ØYEKONTAKT av Nora Aschim
9. FENGSELSDIKT av Mahvash Sabet


Den beste boka var De beste intensjoner. God bok om Norges dobbelrolle som oljeland i klimakampen som jeg anbefaler alle å lese. Menn forklarer meg ting var også helt nydelig, på en tragikomisk måte. Smart og skarp. Skjønnhet er et sår var også en fornøyelig (og sprø19 leseopplevelse.

Den kjipeste boka var kanskje Hannahs historie med Heddy. Den var langt i fra kvaliteten i Bare et menneske. Dyrenes indre liv var også langt unna Trærnes hemmelige liv. Jeg var heller ikke spesielt imponert over Unngå øyekontakt. 

tirsdag 25. april 2017

Økologisk kunnskap

Etter 102 vitenskapelige artikler, seks bøker og tre rapporter skrev jeg ferdig fordypningsoppgaven i økologi i går. Hva passer bedre enn å sitere Aldo Leopold: 

En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk. En økolog må enten gjøre skallet sitt hardere og late som om vitenskapens konsekvenser ikke har noe med ham å gjøre, eller han må være legen som ser dødsmerkene i et samfunn som tror det er sunt og ikke vil høre noe annet. 

mandag 17. april 2017

Påske, del 2 (+ boktips)



Fikk ikke lest noe særlig skjønnlitteratur i påska, men jeg leste De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen av Anne Karin Sæther, om norsk oljehistorie og Norges dobbeltrolle i klimakampen. Særs interessant. Anbefales på det sterkeste til alle Statoil-eiere. Skal anmelde den for Fædrelandsvennen, men enn så lenge går det an å lese litt om den på bloggen til Cappelen Damm her.

Ellers har jeg skrevet ferdig to tredjedeler av bacheloroppgaven, planlagt en reise med den transsibirske jernbanen og savnet Instagram.

søndag 9. april 2017

Påske!



Gikk tur med hunden forrige søndag og falt ned i en sølepytt med mobiltelefonen i baklomma, så nå er jeg mobilfri og det passer egentlig ganske fint siden jeg bruker denne påskeferien på å skrive bacheloroppgave om eco-evolutionary dynamics. Tilbringer dagene med forskningsartikler og skriving, i selskap av en hund og en også skrivende mann. Det er i det hele tatt meget hyggelig. Innimellom leser jeg litt skjønnlitteratur, denne helga har jeg lest både Senteret av Victoria Durnak og Unngå øyekontakt av Nora Aschim (i en fluktstol i hagen). På soveromsgulvet ligger en liten stabel med bøker (Vigdis Hjorth, Lucia Berlin, Kristine Næss). Opplever for tiden både leselyst og en meget god arbeidsdisiplin og jeg tror kanskje jeg vet hvilken master jeg skal ta. (Stikkord: Planter og genetikk!) Jeg kan nesten ikke tro at jeg snart er ferdig med enda en bachelorgrad. Disse tre årene har gått fort, og snart er det sommer igjen, herregud. Gleder meg til det og gleder meg til alt, gleder meg til å drikke øl på skjærtorsdag.

God påske!

fredag 31. mars 2017

Bøker lest i mars


PROSA
2. VENTEROMMET I ATLANTEREN av Mona Høvring
3. OPPLØSNINGSTENDENSER av Nina Lykke
4. XEROXDAGER av Caroline Kaspara Palonen
5. VÆR SNILL MED DYRENE av Monica Isakstuen
6. HAVENDE av Gunstein Bakke
7. ALLE NYANSER AV SINNE av Mari Tveita Stagrim

POESI
8. MANNEN ER VAKKER FRA LIVET OG OPP av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas



Det ser nesten ut til at jeg bare leste norsk forfattere i mars, men det er ikke helt sant, for jeg er nesten ferdig med Skjønnhet er et sår av indonesiske Eka Kurniawan, men altså ikke i tide for denne månedsoppsummeringen. Jeg har også lest litt i Whitmans Leaves of Grass, som jeg kom halvveis i sommeren for snart to år siden, før jeg glemte den bort under stuebordet. (Under stuebordet er det en stor samling av halvleste bøker og litteraturmagasiner. Ute av syne - ute av sinn.) Det har vært ganske interessant å se hva jeg understreket og hvor jeg brettet eselører for to år siden, det er ofte jeg ikke forstår hvorfor. 


Nå er det under to måneder til jeg er ferdig med bachelorgrad nummer to og påskeferien er rett rundt hjørnet. Jeg er for tiden rammet av en stor lese- og skrivelyst, så det passer egentlig veldig fint. Å lese vitenskapelige artikler og skjønnlitteratur om hverandre funker fett. 

Den aller beste boka jeg leste denne måneden må ha vært Harehjerte, og hvorfor kan dere lese her. I tillegg likte jeg både Vær snill med dyrene og Venterommet i Atlanteren veldig godt, og jeg lo av Xeroxdager. Den minte meg om da jeg var tjue år, jobbet fulltid i en burgersjappe med jævlig dårlige arbeidsforhold, bodde med en ti år gammel kjæreste som var 50/50 arbeidsledig/kortidsansatt og var misunnelig på ei jente som jobbet på den lokale kaffebaren fordi hun var så INNMARI SØT og det var ikke jeg. LOL.

Den kjipeste boka var Havende, bare en masse ord for ordenes skyld. Mannen er vakker fra livet og opp var også ganske kjip; kjip og simpel - måtte det virkelig to mennesker til for å skrive disse fåtallige sidene?

torsdag 30. mars 2017

Mars

Jeg finner ikke den grå frakken min, den jeg bruker på grå vårdager, når det er for varmt til tjukke kåper i ull, men også for kaldt til å ha på seg små jakker som slutter over hofta. Kanskje er det regnværsdager som passer den best, grå vårdager når det yrer litt. Det gjør ikke det denne kvelden, jeg har drukket en halv flaske rødvin for meg selv og synes den grønne kåpa er altfor tung, jeg kan ikke ha på den, men jeg finner ikke den grå. Antagelig har jeg lagt den ned i boden, la jeg den ned i boden i høst fordi jeg har altfor mange ting, altfor mange ting her oppe i garderoben min som dekker en hel vegg på rommet mitt. Alle skjortene og kjolene og kåpene som henger på kleshengere i et skap, i et ordentlig skap. Det har vært vår hele uka, de første dagene ville jeg bare lukke meg inne på rommet mitt og stenge lydene og lyset ute. (Rullegardin og lydisolerte vinduer.) I fjor trodde jeg at det skulle bli slutt på denne melankolien som alltid dukker opp med våren i det jeg begynte å interessere meg for fugler, neste år, tenke jeg, neste år kommer jeg bare til å speide etter fugler og glede meg over våren, men jeg gjør ikke det, det ble liksom ikke sånn. Men jeg vil ikke være en sånn en. Jeg vil ikke være en som engster seg og takker nei til middager fordi jeg i flere dager har tolket det alle sier i aller verste mening. Det føles ut som en ekstra kjip pms, men jeg har ikke pms. Det er ikke det det er. I år er jeg til og med forelsket i en mann som er mer enn jeg noen gang har drømt om, som egentlig er feil å si, i og med at jeg aldri har drømt om en mann, faktisk hadde jeg det helt fint før han dukket opp og ble noe av det beste som har hendt meg i hele mitt liv. Jeg visste ikke at man kunne være så lykkelig. Ikke visste jeg heller at det er mulig å føle seg så lei meg som jeg gjør likevel. Dette gidder jeg ikke, tenker jeg om våren som er altfor varm og som får meg til å ta av meg skjerfet på vei hjem, legge det i sekken som sikkert snart ryker, den ene lomma som jeg alltid har nøklene i er ødelagt, glidelåsen funker ikke lenger og jeg prøver å ha nøklene i lommene på jakka, men i jakkelommen er det hull, så jeg legger nøklene i baklomma på buksene, dessverre ikke i lommene foran fordi jeg klarte å kjøpe dame-bukser som ikke har ordentlige lommer, bare late-som-lommer, og hva er vitsen med det, det er jo et poeng med lommer annet enn at de ser fine ut, de er til å ha nøklene i, telefonen, lighteren, hvem vil ha bukser uten lommer, så jeg blir sittende med nøkler i baklomma. En dag kommer de til å falle ut når jeg går på toalettet for å tisse. De kommer til å falle ut og havne i dass, eller de kommer til å falle ut uten at jeg merker det, og jeg kommer ikke til å merke det før jeg kommer hjem, til jeg står utenfor døra mi med avisen under armen og en pose med dagligvarer, kanskje med en boks iskrem, som kommer til å smelte før jeg kommer meg inn. Det kommer til å skje.

For alt som kan gå galt, det skjer. Og alt som kan gå bra, det skjer også. 

HAREHJERTE av Ingrid Melfald Hafredal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i mars. 
--
Nydelig prosa om det vanskelige 
Om livet på en institusjon


”Harehjerte” er en roman om menneskene på en institusjon – både om ungdommene som av ulike grunner er innlagt på det psykiatriske sykehuset og om de som jobber der. Om noen får man vite mer om enn andre, men det føles likevel nok. Kanskje mer enn å være et portrettgalleri handler romanen om hvor skjørt livet kan være og hvor vanskelig det kan være å leve, om man så er ung, gammel eller et sted i mellom. For noen kan det bli så vanskelig at man havner på psykiatrisk, men det utelukker ikke at det kan være vanskelig også for dem som ikke havner der. Uten å bagatellisere psykisk sykdom, kan det likevel være vanskelig å se hvor grensen går – alle streber jo med sitt. Denne skjørheten beskriver Melfald Hafredal godt med sin delikate prosa, hun gjør ikke de psykiske lidelsene til noe spesielt, men behandler dem likevel med det alvoret menneskene som lider under dem fortjener.


Romanen minner meg om filmen ”Stjålne år” fra 1999 – foruten det opplagte utgangspunktet, en institusjon med unge mennesker, er stemningen og melankolien noe av det samme, og at den samme melankolien ikke får bli stående uutfordret. Javisst er og kan livet være vanskelig, men må det alltid være det? Er ikke livet også noe mer? Som en av karakterene er et godt bilde på der hun titter ut av vinduet og sammenligner alderen sin med den unge gutten som kjører gressklipper over plenen. Han har en alminnelig sommerjobb, hun er innlagt på en institusjon. Hun kunne også ha kjørt gressklipper.

Men selv om ”Harehjerte” er trist, er den ikke bare det. Romanen utstråler også noe håpefullt; ikke sterkt, bare så vidt, men like fullt der. For kan det ikke tenkes at det neste sommer er June som står og selger iskrem til de sommerferierende? Kanskje, kanskje ikke. Uberørt er jeg i hvert fall ikke etter å ha lest ”Harehjerte”, for oss velfungerende kan det være godt å bli påminnet om at livets letthet ikke alltid er en selvfølge.

onsdag 15. mars 2017

Sult og romantikk

Tirsdag 4. april klokken 19 skal jeg samtale i paneldebatt med Ingeborg Senneset og Eline Lund Fjæren om spiseforstyrrelser i litteraturen på Litteraturhuset i Bergen. Ordstyrer blir Hilde Sandvik. Kom, kom!








tirsdag 14. mars 2017

Plastic challenge, dag 6 (finale)

Hvordan gikk det egentlig med plastic challenge? Jeg glemte det litt bort. På rommet mitt ligger en pose full av plast som jeg ikke fikk veiet fordi jefg plutselig hadde så mye annet å gjøre, så mange kroppsdeler å lese om i fysiologien, så mange bøker å lese, så mye å skrive. Ikke at jeg har dårlig samvittighet for å ha brukt tiden på å skrive og lese, det har jeg aldri, men dårlig samvittighet for å bruke mye plast har jeg definitivt. Ikke vet jeg helt hva jeg kan gjøre, jeg ble i hvert fall bevisst forbruket mitt. Kanskje er det forbud som er den beste veien å gå, fordi jeg er for lat til å gjøre det selv. Skal jeg bruke mye tid på å ta toget til Oslo for å handle løsvekt på innvandrersjapper? Det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å fortsette å handle på dagligvarebutikken i nabolaget. Jeg kommer til å glemme å ha met nettet på butikken noen ganger, hvorfor kan ikke plastposer bare forbys? Sånn som det ble i Delhi nylig. Hvorfor kan ikke plastikkbestikk bare forbys?



Er jeg nødt til å gå i dyre, hippe kaffesjapper i Oslo for å kjøpe kaffe i løsvekt? Det har ikke jeg råd til. Jeg er dessuten fornøyd med kvaliteten på butikkaffe, det er helt greit for meg. Prisen er helt ok. Jeg drikker altfor mye kaffe til å kjøpe dyrere kaffe. Må jeg drikke mindre kaffe? (Det går ikke.) Jeg må ha kaffe. 

Hva har jeg lært av denne utfordringen? Jeg har lært at det er mye man skal tenke på som forbruker (og liberalist), og at det er mye lettere å bare bli påprakket en rekke forbud. Hvis ikke jeg klarer å gjøre så mye med forbruket mitt, jeg som bryr meg, hvordan skal andre da forventes å gjøre det?

søndag 5. mars 2017

Plastic challenge, dag 4 og 5

DAG 4
Denne dagen kastet jeg ikke noe plast i det hele tatt. Men egentlig er det ikke så veldig imponerende, for jeg var på seminar, spiste lunsj der og på kvelden spiste vi middag ute.



DAG 5
Våknet opp fyllesyk som fy, men kom meg likevel på energiseminar for å høre om thorium. Senere på dagen var fristelsen altfor stor, jeg dro hunden med på en tur til butikken og kjøpte en pose chips og en boks rømme - begge deler innpakket i plast.

Noe som derimot ikke produserte noe søppel var at jeg fikk mensen, men siden jeg bruker menskopp og ikke tamponger/bind pakket inn i alskens plast og kartong, er jeg i hvert fall guilt free på dét. Hvis jeg skulle gitt et godt råd (til kvinner) på hvordan kutte ned søppel-/plastforbruket betraktelig, så må det være: Bruk menskopp! Skikkelig økonomisk er det også, det er bare ting å vinne på å bruke det.

Blodet

På en forelesning om blodsystemet sendes reagensrør med blod i ulike former rundt til forsamlingen. I detalj forteller foreleseren om blodet, her er et glass med koagulert blod, her er et annet glass som er sentrifugert slik at plasmaen ligger øverst, dernest de hvite blodcellene og så de røde blodcellene nederst. Jeg blir svimmel, dette ante meg, som da jeg åpnet opp fysiologi-boka på kapittelet om blod, jeg ble redd, irrasjonelt redd. I en biologi-time på videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle ha om hjertet, venene og arteriene, blodet som pumpes inn og ut av hjertet, ut i kroppen. Det slo meg, da jeg bladde opp i boka, at jeg ville komme til å stryke i dette faget dersom jeg trekker blodsystemet på muntlig eksamen, plis, plis ikke la meg trekke blodsystemet, så uflaks kan jeg vel ikke ha? Hva som helst annet; nervesystemet, lungene, immunsystemet, fordøyelsen, reproduksjonen, bare ikke blodsystemet. Hva kommer til å skje dersom de viser meg reagensglass med blod og ber meg greie ut om de ulike cellene blodet består av? Jeg kan forklare dem, men ikke se dem, helst ikke. Oppdelingen av det flytende blodet slik de er skrevet om i fysiologi-boka gikk, jeg satte i gang å lese, det gjorde ikke noe. De ulike cellene ble fortalt om i detalj, det gjorde at blodet som en flytende rød væske kom på avstand, jeg så på de enkle cellene, det går bra. Men væske som blod? Det de fleste tenker på, det vi ser når noen kutter seg? Det kan jeg ikke se på. Hos legen må jeg legge meg ned på en benk. Bare jeg tenker på blod føler jeg meg svakere, også når jeg skriver dette. Jeg måtte legge fra meg Dracula etter noen sider, den er uleselig for meg. Det samme med American psycho. 

Da reagensglassene med blod kom til meg, sendte jeg dem straks avgårde til sidemannen uten å se på dem. Det var helt uaktuelt, jeg følte meg allerede uvel av foreleserens beskrivelser. Jeg begynte å fikle med telefonen for å tenke på andre ting, noe jeg vanligvis ikke gjør på forelesninger, i hvert fall ikke når foreleseren er så flink som denne. Jeg så at P hadde skrevet til meg, han lurte på om jeg var hjemme fordi han hadde låst seg selv ute, kanskje. Han hadde i hvert fall ikke nøklene sine. Jeg skrev tilbake at jeg ikke var hjemme, men befant meg i skrekkens forelesning. A bloody nightmare, literally. 

Jeg har lest at det å ha fobi mot blod kan ha en fordel. Dersom man besvimer, vil blodtrykket minske og det vil være bra dersom man har fått en skade. Men da er det forutsatt at det er noen der som kan hjelpe en når man er skadet. Dessuten takler jeg verken mitt eller andres blod. Dersom noen andre skader seg, vil jeg besvime og ikke være i stand til å hjelpe. Det er fryktelig irrasjonelt, men absolutt ikke noe jeg bare kan riste av meg. 

Blodet er fryktelig fascinerende, som ord og tegninger i en bok, at jeg vet hva det består av. De hvite er de som beskytter oss mot inntrengere. Alltid har jeg sett dem for meg som krigere, boka beskriver dem som stormtroopers. Noen av dem er stasjonære på ulike steder i kroppen, andre patruljerer i blodet og sjekker at alt er bra - hvis det ikke er det, ordner de opp. 

De røde frakter oksygen og karbondioksid. Våre røde blodceller har ikke cellekjerne, men de røde blodcellene hos fugler har, av en eller annen grunn jeg ikke vet, cellekjerne. Kanskje det gir fuglene en fordel ved flygning, det er mye ved fuglene som ikke er som oss. F.eks. deres kroppstemperatur, noen grader varmere enn oss, en absolutt fordel ved flygning. 

Når jeg kommer til den tredje typen av celler, klarer jeg ikke en gang å skumme gjennom teksten, for blodplatene står bak koagulering og det er helt umulig å lese om. Koagulering kommer etter skade, når noen blør, det er det verste. Væsken som renner ut fra et kutt, et sår, den skal ikke være der, det er noe galt. Er det å ille å reagere da? Å besvime er en reaksjon, selv om det kanskje er en gal reaksjon, nokså ubrukelig. Jeg husker den aller første gangen, jeg kuttet meg med brødkniven, blodet silte og jeg falt sammen på gulvet, jeg var kanskje bare elleve år. Og siden har det alltid vært slik.

Klokken tolv er jeg ferdig, skriver jeg til P. I am feeling very weak. Ikke bare er det blodet som blir sendt rundt i forsamlingen som plager meg, men jeg blir ekstra redd for hva som kan skje dersom jeg ikke klarer å distrahere meg vekk fra tanken på blodet - tenk om jeg besvimer her, midt i en forelesning, det ville vært ekstremt pinlig, jeg ville ødelagt for de andre. Ikke sitter jeg sammen med vennene mine heller, ingen trøstende ord fra sidemannen å få, bare fremmede, hvorfor tenkte jeg ikke på at det var viktig å sitte sammen med noen kjente i dag, jeg visste jo at forelesningen skulle handle om blod, hvorfor tok jeg ikke noen forhåndsregler?

Men det går bra, det går bra denne gangen. Etterpå drar jeg på kontoret til P og gir ham nøklene mine, jeg føler meg ikke så veldig svak lenger. 

SVIKNE DAGAR av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen


”Svikne dagar” ble utgitt for første gang i 2002, før Napoli-kvartetten som gjorde Ferrante verdenskjent. Denne både ligner og ikke ligner, jeg tenker med en gang på kjærlighetsforholdet til jeg-personen i ”Historia om det tapte barnet”. Som jeg-personen der er også jeg-personen i ”Svikne dagar” en kvinne som sliter med å balansere sitt skrivende liv med et familieliv, som forsaker seg selv mer eller mindre til fordel for menn som til gjengjeld gjør det svært bra. Det er da man tenker på den noe utslitte frasen om kvinner bak fremgangsrike menn, det er disse kvinnene Ferrante forteller om. Hvorfor er det slik? Dette er ikke kvinner med svake personligheter, som ikke har noe annet å finne på enn å oppdra barn. Dette er sterke og smarte kvinner med egne virker og ønsker, likevel havner de i skyggen av sine menn. Ferrante utforsker dette godt, men mens denne tematikken er én blant mange i Napoli-kvartetten, er dette hovedtemaet i ”Svikne dagar”.

Romanen er sår og gjenkjennelig, desperasjonen i det lukkede rommet er til å ta og føle på, og da mener jeg både leiligheten som jeg-personen ved et uhell klarer å låse seg inn i sammen med sine to barn og syke hund og det mer billedlige rommet av sorg og raseri som man lukker seg inn i når man opplever noe så opprivende som å bli forlatt av noen man elsker. Romanen er ikke like storslagen som Napoli-kvartetten, men kanskje er det desto det som gjør den så intens som den er, det er som om man formelig kan kjenne lukten av en døende hund. Et annet avsnitt som gjør inntrykk er når Olga drar på jazzkonsert sammen med Lea og ser naboen Carrano i et helt annet lys, hvordan hele seansen viser hvordan relasjoner mellom to mennesker er farget av andres blikk.


At Samlaget har valgt å oversette Ferrantes tidligere romaner er noe å glede seg over, det er grunn til å glede seg til flere utgivelser dersom de er av samme kaliber som denne.