mandag 24. juli 2017

Buss for tog, del 2

Våkner opp i et telt på Nesodden, klokken er elleve. Shall we leave, sier P, ja, sier jeg. Det er kommet fluer inn i teltet, de svirrer øverst under taket, under nettingen. Teltet er billig, av typen man tar med seg på festival og lar bli igjen når man drar hjem. Jeg stikker for å tisse og bytte overdel, er glad for at jeg tok med meg en ekstra singlet i ryggsekken slik at jeg slipper å gå med den røde fløyels-t-skjorten fra i går. Det er varmt, men teltet står under trærne, det var ikke solen vi våknet av, bare tiden. P har pakket ned soveposen når jeg kommer tilbake, jeg pakker sekken. Vi tar fra hverandre teltet, pakker det sammen før vi går og tar bussen. Setter oss i busskuret, snakker om noe som gjør at vi glemmer å se etter bussen, den kjører rett forbi oss - faen, faen, faen, sier jeg mens vi løper etter den, kanskje vi rekker den på neste busstopp dersom det er noen som sitter der og venter på den, men nei, den kjører fra oss. Vi må gå helt til Nesoddtangen. Jeg forteller P at navnet Nesoddtangen består av tre ulike ord for det samme. Det er som å kalle en topp for hill hill hill. Solen skinner og jeg er tørst. Vi kjøper iskaffe når vi kommer frem, mens vi venter på ferja over til Aker Brygge. Jeg sier til P at dette stedet må være helt jævlig om vinteren. (Er ikke det typisk for steder som er helt nydelige om sommeren?) Tenk å stå her og vente på ferja om vinteren. Kanskje det ikke en gang går ferje om vinteren, jeg vet ikke. På ferja setter vi oss ute på dekk, solen skinner. Jeg går på toalettet, vasker ansiktet og pusser tennene. På Aker Brygge kjøper vi hjemmelaga limonade og tar trikken til Jernbanestasjonen. P spør om jeg vil hjem eller bli med ham og hente hunden, jeg sier jeg blir med, for jeg orker ikke å være alene hjemme, ikke på en dag som dette, fyllesyk og skjør med solen skinnende. Ok, sier P. Vi tar bussen til Vålerenga, setter oss i en park. Jeg forteller ham at jeg en gang samlet lavprøver her, til et fag i botanikk. P er ikke sikker om han vet hva lav er. Og så jeg som leste en hel tekst om lav i går!, sier jeg. I en hage på Nesodden, i skyggen av en rød parasoll, leste jeg en tekst om lav. Men kanskje handlet den ikke så mye om lav som den egentlig handlet om å bli forlatt av noen man er forelsket i.

Vi ligger i gresset og leser mens vi venter på å kunne få hente hunden. Jeg kommer på at jeg har en bibliotek-app på telefonen og laster ned en diktsamling. Jeg har ikke brukt appen siden i fjor sommer, da jeg var på Svalbard, langt, langt unna både bøker og trær. Vi ligger i skyggen av et tre som jeg garantert har skåret lavprøver fra en gang. P lener hodet sitt mot soveposen. Jeg ligger på en genser og stryker ham i håret, han har mange grå hår. I motsetning til meg er han redd for alderen. At det gjør vondt i ryggen å sove på skogbunnen er en liten pris å betale for å gå rundt i verden med en større tro på seg selv enn da jeg var nitten. Det kan hende jeg tenker noe annet senere. Det hender jeg finner grå hår på mitt eget hode også, men jeg liker dem, akkurat som jeg liker de grå hårene til P.

Jeg leser ferdig diktsamlingen mens P går for å hente hunden. Jeg kjenner meg igjen i den. Den handler om noen som er forelsket i noen som ikke vil ha en. P kommer tilbake med hunden, vi spaserer gjennom Gamlebyen, ned til Oslo S, drikker tropisk brus fra boks. Mister buss for tog med fem minutter og setter oss ned på en gressflekk, venter på neste buss for tog. Det er ikke sikkert det vi skal senere i dag er så mye viktigere enn det vi allerede gjør.

tirsdag 18. juli 2017

Den sommeren det gikk buss for tog

1. Ligger på stranden og leser, men lytter samtidig til venninnegjengen på siden som snakker om rulling, russebuss, Rhodos, å komme seg inn på steder med tjuetoårsgrense i Stockholm når man bare er atten, han som er forelska i Vilde i Skam, pappas båt, en venninne som kanskje er litt for tynn ("nei, hun er bare sånn pen-tynn, de som sier noe annet er bare misunnelige!"), sanger man spiller baklengs sånn at det virker som om hemmelige meldinger fra Satan kommer frem ("ja, jeg vet det er helt dust, men det høres sånn ut!"), sultne på sushi ("scampi tempura, tolv stykker, bare det"), brasiliansk voks ("jeg vil ta en Amazonas", "hahaha, det heter ikke det, det heter Brazilian!"), en hel gjeng som snakker og snakker, noen ganger glemmer jeg avsnittet jeg har lest (Everything is Illuminated), legger merke til at de ikke snakker om gutter, ikke én gang snakker de om gutter, annet enn å okke seg litt over noen andre venninner de har som bare vil ha med seg kjærestene sine på fest, men ikke mer enn halvhjertet, det betyr ikke så mye. Vi sitter der i nesten seks timer, jentegjengen og oss, P og jeg, de bader ikke så mye, men det gjør ikke vi heller, det er en del skygge i dag, skyene glir foran sola. Bak dem igjen sitter det en gjeng på tre + hund. Jeg synes hunden er fin, veldig fin. Stor og brun er den, kraftig bygd og den ser vennlig ut. Jeg savner vår egen hund, som ikke er hjemme, men på ferie hos sin egentlige matmor. I mange uker har hunden vært borte og jeg har kjedet meg. Det er ikke det samme å gå på tur uten. På bussen hjem sier jeg til P at jeg vil ha vår egen hund, en som bare er vår og som alltid kommer til å være der hver eneste sommer og hver eneste ferie. En hund som ikke plutselig bare forsvinner fordi det er noen som ikke er oss som også krever å ha den.

Det er ikke første gang jeg maser om hund, kanskje den ellevte gangen, den tolvte eller den trettende. Jeg har allerede sett gjennom hele Finn.no for hunder i Akershus, Oslo og Østfold. Pass deg for hva du sier ja til, sier jeg til P.

2. En uke tar jeg buss for tog fra Oslo til Ås tre dager på rad. Den andre kvelden ser jeg lyset i horisonten, det er nesten midnatt når jeg kommer frem. En plutselig tristhet slår ned i meg, den kommer ut av ingenting. Den er familiær, jeg har opplevd den før, mange ganger. Jeg har nettopp vært hos H og spist sommerruller og drukket øl på verandaen i det nye hjemmet hun har flyttet inn i på Tøyen, det var hyggelig. Likevel ble jeg så trist på bussen hjem. Noen dager senere spurte jeg P om han noen gang plutselig bare ble trist, for det skjedde med meg, og jeg kunne ikke forstå det, for alt går så bra. Jeg skriver, jeg skal publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift og du er min kjæreste, sa jeg, og jeg er egentlig veldig lykkelig, jeg er lykkelig, har aldri hatt det så fint i mitt liv som nå, men plutselig er det likevel en tristhet som slår ned, som om jeg er to på en gang, en som lever i virkeligheten, og en annen som alltid tenker på døden og at alt er meningsløst.

På den tredje turen hjem har jeg ikke mer strøm på mobilen. Jeg har drukket øl med V som er på besøk i Norge fra Tyskland, jeg har ikke sett henne på halvannet år, forrige gang besøkte jeg henne i Berlin, vi gikk i Botanisk hage og besøkte boligen til Bertolt Brecht. V har flyttet til Potsdam utenfor Berlin sammen med sin kjæreste og sine fire stedøtre, alle i tenåringsalder. Hun forteller meg om sin nye familie, jeg forteller henne om P, at vi har flyttet inn sammen nå. Vi drikker weissbier ute på St. Pauli Biergarten ved Akerselva, forflytter oss til Villa Paradiso på kveldingen for å spise pizza, selv auberginen på pizzaen er god. P er allerede hjemme når jeg kommer hjem, vanligvis er det han som kommer hjem til meg. Jeg har funnet ut at det muligens er fordi jeg har et mindre sosialt liv, eller kanskje jeg får fortere nok av å være hos andre enn ham. Likevel er det han som tror han er den kjedelige av oss, men i realiteten er det nok meg.

3. Jeg takker ja til plassen på masterstudiet i biologi, og jeg takker noen uker senere også ja til masterstudiet i litteraturvitenskap på et annet universitet. I blant tenker jeg på at jeg skal begynne på begge, for sommeren fortoner seg så lang. Det er så mange dager hvor jeg gjør så lite, jeg leser bøker, skriver litt. Jeg sier til P at jeg er så lei av å bare lese bøker, han sier at det er andre mennesker som bare kan ønske å bli betalt for å lese og her sitter jeg og ønsker meg sommerjobb på en iskremsjappe. Bare fordi jeg vil gjøre noe, sier jeg. Ikke har vi noen hund heller. Hvis vi hadde hatt hund skulle jeg gått på tur i skogen med den, jeg ville til og med dratt for å telte. Så ville jeg latt deg være i fred, sier jeg til P, latt deg jobbe i fred. Jeg må medgi at jeg kanskje oppfører meg barnslig, men jeg er altså en av de menneskene som ikke liker å ha for mye tid. Andre dager skriver jeg mer, hele formiddagen går, plutselig er det lunsj. Jeg føler jeg har gjort noe, et arbeid, og straks føles det mye bedre. Etter en slik formiddag kan jeg med god samvittighet dra til stranden og lese bøker resten av dagen. Men det er ikke alle dager som er slik, bare noen.

Innerst inne vet jeg at høsten ikke er sånn, da blir det mye mer å gjøre, jeg kan ikke ta to mastergrader. Likevel har jeg fortsatt takket ja til begge, jeg har ikke trukket meg, lar begge to bare bli stående, helt til siste sekund kan jeg berolige meg med tanken på at en dag blir livet travlere enn dette.

onsdag 5. juli 2017

I leiligheten, del 2

Sengen vi kommer hjem til er mindre enn alle sengene vi har sovet i de siste tre ukene, på hotellrom og hos folk på airbnb. Noen av dem har vært så store at vi bare har sovet i en liten del av dem, mens den andre delen har vært brukt til å oppbevare ting: laptoper, solkrem, nett og bøker. Noen av stedene fikk vi en seng hver istedenfor en dobbelseng, men også disse var så store at vi bare brukte en av dem. I Dong Hoi byttet vi fra å sove i den ene til den andre etter at den første ble fylt opp av tomme take away-bokser. Lets change bed, sa P etter at vi hadde spist. Why, sa jeg. Because we've been eating in this one, sa P, som om det ellers er noe han er nøye på. Hjemme drikker han nesten alltid den første koppen med kaffe i senga mens hans leser nyhetene på iPaden. I blant spiser han til og med frokosten i senga, skåler med yoghurt og mysli. Det hender jeg har spist middagen min i senga når jeg har vært alene hjemme, når P ikke har vært hjemme og jeg ikke orker å sosialisere med leieboeren i stua.

Når vi kommer hjem har leieboeren flyttet ut. Han har etterlatt seg et hvitt klesskap i rommet som jeg selv aldri har brukt, men alltid leid ut. P synes det er stygt. Jeg synes ikke det er direkte stygt, men ville antagelig ikke kjøpt det selv. Det er mulig den tidligere leieboeren kommer for å hente det. Han må uansett levere nøklene. Av en eller annen grunn la han dem ikke bare i postkassen, det kunne han ha gjort, man må ha en annen nøkkel for å kunne åpne postkassen. Den henger på kjøkkenveggen, ved siden av en kalender fra i fjor. Den henger der ennå fordi jeg ikke fikk i hende noen ny kalender, og nå er det juli. Når vi kommer hjem lager jeg et nytt skilt til postkassa med navnene til P og meg. Han har vært her hver dag det siste halvåret, men nå bor han her på ordentlig. Soverommet er fylt av bager og kofferter med tingene hans i, de er ennå ikke pakket ut.

Spisebordet er skittent, leieboeren har sølt frokostblanding og melk på bordet uten å tørke opp. Det har størknet fast. Han har heller ikke gått ut med søpla, og døra ut til verandaen står halvåpen. Flere hyller i kjøleskapet står tomme, mens fryseren er full. Han har glemt å ta med plastboksene sine, de han fyller opp med middagsmat én gang i uka. Rekker med plastbokser fylt av den samme retten, stående til kjøling på kjøkkenbenken før han stabler boks på boks i kjøleskapet. En stabel som forsvinner i løpet av uka, til det er mandag igjen og det er på tide å lage en ny, stor gryte.

Leieboeren har i det minste tatt inn posten. På enden av det skitne spisebordet ligger en liten stabel med brev. Det meste er kjedelige greier, bortsett fra et brev fra en venninne i Tyskland. Hun skriver om livet sitt og jeg får lyst til å skrive tilbake, men ikke nå. Jeg vasker de skitne klærne vi har reist med, klærne vi har svettet i i tropene. Henger dem opp til tørk ute på verandaen. Leieboeren har brukt grillen, den står ute. Jeg bar den inn før vi dro. Det siste jeg brukte den til var å grille auberginer til baba ganosj en av dagene før vi dro. Vi satt ute og spiste lunsj før vi gikk inn igjen, det var altfor mye vind til å bli sittende. Når vi kommer hjem kjenner jeg at jeg blir litt glad for vinden, at det ikke er så varmt. Den eneste vinden i Vietnam kom fra viftene. På museet for vietnamesiske kvinner i Hanoi hadde airconditionen gått i stykker. For å bøte på det hadde de plassert elektriske vifter rundtomkring, men med mindre man stilte seg rett foran hjalp de lite. Bomullsbuksene klistret seg fast til huden, jeg viftet meg litt i ansiktet med brosjyren mens jeg hørte stemmen på auto-guide fortelle meg om de kvinnelige revolusjonære under det vietnameserne kaller den amerikanske krigen. Etterpå satte vi oss ute på museumskaféen og drakk te.

Da hadde vi reist sammen i tre uker og var snart på vei hjem. Vi ankom Gardemoen tidlig om morgenen, det første jeg la merke til var hvor annerledes solen stod på himmelen. I Vietnam går solen ned i seks-tiden hver dag, jeg savner den når den er borte. Mørket føles så brutalt. Likevel legger vi oss lenge før solen går ned den første kvelden hjemme igjen. Jeg prøver å holde meg oppe en stund, men gir opp i ti-tiden. Da har P allerede sovet i flere timer. Når jeg legger meg, legger jeg merke til at sengen er liten, men at den er akkurat passe stor.

tirsdag 4. juli 2017

Bøkene jeg leste i juni



Har nettopp kommet hjem fra tre uker i Hong Kong og Vietnam, og det er såvidt juli blitt. Altså massevis av tid til å lese enda mer i sommer, men dette er altså det jeg har lest den siste måneden. Den beste boka var muligens Humlejakt, selv om The Signature of All Things også var en page-turner. Ingen av bøkene var dårlige, heldigvis.


PROSA

1. DE POLYGLOTTA ÄLSKARNA av Lina Wolff
2. THE SIGNATURE OF ALL THINGS av Elizabeth Gilbert

SAKPROSA 
3. DYRENE SOM FORSVANT av Line Renslebråten
4. HUMLEJAKT av Dave Goulson
5. THE STRUCTURE OF SCIENTIFIC REVOLUTIONS av Thomas S. Kuhn